13 Dager i Lenths Fotspor

Tekst: Åsmund Indrebø Næs

Nå ere blitt serriøst.

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887261551[/flickr]

For et opplegg og for en tur. Rett i Bøtta hadde planlagt hovedtur til Knugestria, men på bakgrunn av ulike faktorer skulle det vise seg at turen endte opp helt andre steder enn planlagt. Føreren hadde satt av 13 hele dager til den store begivenheten, mens hans undersåtter skulle henge på så lenge de klarte. De påmeldte var Even, Gunnar, Arnstein, Åsmund, Magne og Anders. Vegas måtte dessverre nok en gang klippe greener til golf-NM.

Fredag

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887261491[/flickr]

Turen begynte hos Svein Røbergshagen og Nordisk Fiskeutstyr på Lysaker Brygge. Her fikk vi en gylden sjanse til å svi av penger, og da er ribberne som kjent sjelden vanskelig å be. Med nytt utstyr og ny tru skulle et nytt eventyr begynne. Herfra kjørte lauget i tre biler innover landet, og etter noen optimistiske timer møttes gjengen ved avtalt sted på fjellet. Herfra skulle vi gå en halvtime til camp-location ved elva. Dette burde vært en minimal utfordring for en sporty gjeng i sin beste alder. Det var det ikke. Ettersom klubben etterhvert har skapt en kultur der man ønsker å ta bort alt det primitive ved villmarkslivet, og å gjøre Grunerløkka av jæveln, ble dette en walk of pain. I fravær av esler og kameler, bærte vi oss til brokk(?) med en produktflora sjelden tilstede i villmarka. Dette inkluderte sixpacks (selvfølgelig, hva truru a?), dusj, fluebinde-bord, burgere, toalettsete(rammedansen må gjøres den au) og wc-duft-blokk for å nevne noe. Sral NesnoM.

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887261329[/flickr]

Oppsiden ved denne kulturen er derimot resultatet som følger etter transportetappen; campen. Den endte opp med å bli på størrelse med Ås (sett bort i fra Hosjtad, Bølstad, Brønnerudgata, Langbakken og Kilehagen). Etter vi hadde rigget campen og sagt ”fy faen for en camp” til hverandre i en halvtimes tid, fulgte et race mot flaska få villmarkere har sett makan til. Med unntak av ”rødbet-gjengen” (Myjlarens nye term på Føreren og Kjøøben), blei det fuktig som fy. Vi tror neppe ”nabolaget” var storfornøyd med den høylytte rallinga, og jammen meg kom sola opp igjen på andre sida av jorda før vi kasta inn håndkleet. Flere moderne ralleklassikere så også dagens lys denne kvelden. Dette inkluderer slagere som ”Meire graut, mindre saft”, bål-tattoveringer og smelting av downs-snelle (jmfr. sluk-snelle). Den første kvelden var over og turen var igang med et brak (fyll)..

Lørdag

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887261893[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887258921[/flickr]

Lørdag formiddag var for fire av oss (gjett hvem) en relativt rolig affære. Alkoholen fra dagen før var sjelden hevngjerrig, og det ble med fluebinding og bålkos. Rødbet-gjengen hadde merkelig nok mer å bidra med på dette tidspunktet, men vak-jakta gikk dessverre dårlig. Vannstanden var for høy. Senere på ettermiddagen ble hele gruppa med på jakt, men etter nye observasjoner med for høy vannstand, fant vi ut at noe måtte gjøres. Vi arrangerte tikka-råd (typ råd med fjordland tikka masala-embalasje som ordstyrer) rundt bålet, og gruppa konkluderte med at det skulle skiftes beite. Kjøben valgte å vende snuta hjemover, mens resten av gjengen bestemte seg for å dra videre til Norges kanskje beste ørretelv, Hemsila (Hemsedal). Bare en natt etter den harde gåturen, skulle campen ned og turen tilbake lå for våre føtter. Omsider vi klarte vi også å gjennomføre denne utfordringen. I bilen til Hemsedal brukte vi vårt mobile kontor (førerens mobil) og bestilte hytte i nærheten av elva. Hytta hadde ti sengeplasser, boblebad og badstu. En natt i villmarka ble i hardeste laget, og det var deilig å kunne returnere til sivilisasjonen. (Big up til Hemsedal park og hytter!). Stemninga var selvfølgelig skyhøy, selv om kvelden ble kort for slitne gutter. Vi hadde en lang og viktig landingsdag foran oss. Trodde vi.

Søndag

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887262259[/flickr]

Med et par dager uten nærkontakt med fisk, følte vi at tiden var inne. Norges beste ørretelv skulle tømmes, og vi hadde mer tru enn Egil Danielsen (tv-presten that is, tror vi). Elva var krystallklar og vi fikk frysninger av vårt første møte med den legendariske elva. Klekkingene var ikke igang, og vi satt oss ved elvebredden og ventet. Sakte men sikkert begynte døgnfluene å klekke, og etterhvert vaket det oppetter pilotbrilla på de fleste av oss. Dessverre økte vinden proposjonalt med klekkingen. Det skulle også vise seg at ryktet med Hemsila og sky fisk virkelig var sann! Bare man skiftet stamfot i vannet stilnet vakene, og med den etterhvert plagsomme vinden, var det bare føreren og Anders som fikk pene flyt over stødig vakende fisk. Fisken lot seg allikevel ikke lure. Myjlaren presset seg gjennom

[flickr style=»width:450px;»]photo:2888095538[/flickr]

noen timer i elva, da han hadde fått hull i vaderne, og mistet trolig reproduksjonsevnen. Han måtte avbryte løpet, og sammen med kollega Veabjønn, dro de tilbake til hytta for varme i kroppen og fluebinding. Den resterende trioen kom noen timer senere. Gjengen var fortsatt fiskeløs , men ikke motløs. Vi hygget oss med pils, fluebinding og fotball-EM på kvelden, og ble enige om at vi dagen etter skulle snu trenden. Vi skulle lure de lure (eller ”hustle the hustela” for de som bare skjønner rapspråk). Det vi riktignok hadde glemt var vår venn 50Cents utsagn; ”you can’t hustle the hustela”. Det skulle nemlig vise seg å være godt sagt av femtiøra.

Mandag

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887259513[/flickr]

Mandagen begynte med et besøk i Hemsedal Sportsforretning (dvs. Homsedal for de som setter pris på sarkastisk legningshumor). Bak kassa stod en dame i starten av 30-årene som kunne alt om fluefiske i Hemsila. Hun ga oss fortoms- og fluetips, og bøttevis med ny tru (bøttevis, get it?). Makan til konemne (eller ikke?)! I butikken klarte vi i kjent rib-ånd å svi av store pengesummer. Da vi litt senere kom ned til elvebredden var forholdene optimale. Vinden var borte og sola strålte. Varmen hadde fremskyndet døgnflueklekkingen, og den mest steady fisken fra dagen før var allerede igang med å supe i seg duns. Føreren listet seg målbevisst ut i elva, for å fortsette arbeidet med å overliste sin nemesis fra dagen før. Myjlaren, Førstereis ( Magne) og Veabjønn tok turen lenger opp i elva. Utbrytertrioen fant flere vak, men det tok ikke lang tid før mandagen også blåste bort. Med vinden stoppet vakingen, og fiskinga ble snart avbrutt. Førern hadde riktignok fått sin nemesis til å ta, men mistet den under kjøringa. Vi dro lenger opp i dalen for å se på en mindre elv,

[flickr style=»width:450px;»]photo:2888093864[/flickr]

”Grønndøla”, som ligger bokstavelig talt inne på Hemsedal Golfbane. Også her var vinden for sterk, og det endte med en hyggelig brunsj ved hull 1. Latteren satt løst, og tåra ”glei som saft”, som Vegas liker å betegne situasjoner der man får store mengder læsk ned i påsan innenfor et begrenset tidsrom. ”Myjlaren den store” ble også lansert som nytt treffende navn på kanskje den skarpeste kniven i bøtta. Nok en dag på hovedturen endte uten fangst. Myjlaren og Veabjønn hadde plikter å gjennomføre, og måtte dessverre følge Kjøbens spor i retning henholdsvis hovedstaden og fransketåra. Riktignok lovet de å returnere til felten så fort pliktene var gjennomført. Sekstetten var nå redusert til halvparten, men trua og lysten på mer moro var økende. Herfra gikk turen retning Østerdalen. Hemsila hadde levd opp til sitt vriene rykte, men nå var det slutt på kastetreninga. Fo’ real.
På bakgrunn av at skribent Myjlaren ikke deltok på turen fra tirsdag til torsdag, vil referatet fra disse dagene kun bli sammenfattet kort.

Tirsdag

[flickr style=»width:450px;»]photo:2888094892[/flickr]

Den resterende trioen ankom Krumstagsrenna i Østerdalen mandag kveld, og var klare for fiske morgenen etter. Tirsdagen ble preget av mye vind og mye gåing. De var vitne til enorm Aurvilli-klekking, men vakene var allikevel få. Dagen ble konstruktiv i forhold til å orientere seg ved elva, slik at dagen derpå kunne brukes effektivt til godt fiske ved gode stamplasser.

Onsdag

[flickr style=»width:450px;»]photo:2888094856[/flickr]

Onsdagen skulle vise seg å være dagen da det løsnet for hovedturen. Førstereis åpnet med et brak da han tidlig på dagen landet en fin ørret på 750g. Laget fikk tru, mens Føreren hadde blandede følelser med at det ikke var han som åpnet storfiskkontoen. Rykter skal ha det til at han på dette tidspunktet spiste kald Fjordland for å redusere tiden uten fiskestang i hånda;) Laget fikk også merke norsk bonderomantikk på kroppen. Noia-varianter som ku-,

[flickr style=»width:450px;»]photo:2888092198[/flickr]

saue-, bikkje- og hestenoia var tildels store hindringer for fri ferdsel langs den nydelige elva. Vademannen fikk ironisk nok også høl i vadera, med tanke på at han har vadere som koster tilsvarende et statsbudsjett i Somalia. No BS. Men herregud, det er jo utstyret det kommer an på.

Torsdag

Torsdagen var preget av mye fisk. Mange mindre harr ble landet, og utpå dagen ble Førererns mareritt komplett. Attenborough landet sin første ørret på godkjent størrelse (450g). Han hadde også tilslag på en kjempeørret som raste 50m ned i elva, men mistet den da den bykset i vannskorpa. Det er ikke slik Førerern forestiller seg at balansen i fangstprotokollen skal være. Det toppet seg for han da han fra

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887259757[/flickr]

elva kastet mobilen opp på land. ”Land” var i dette tilfellet åker (korn and shit for tha ignant peoples). Mobil i åker kan sammenlignes med nål i høystakk, og trioen klarte ikke å lokalisere telefonen. Den var selvfølgelig skrudd på lydløs, og det hele endte med at Førern måtte ta turen tilbake morgenen etter for å overvære vekkerklokka som var skrud på 8.

Fredag

Fredagen var the rise of førern (sitert av førern). Han fikk endelig hull på den svære jævla byllen og landet en premieørret på 850g. Beistet tok en maurimitasjon noen få meter fra land. Førern var tilbake

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887260815[/flickr]

(sitert av førern). Trioen skiftet også hytte, og fikk leid en skummel, creepy gård av en skummel, creepy, konebankende kar. Arnt Harry that is. Vi får håpe Arnt Harry ikke er på veven, og googler ”Arnt Harry”. Mest trolig bruker ikke Arnt Harry internet. Veabjønn og Myjlaren (den store) var også ferdig med sine oppdrag denne dagen, og ankom spøkelseshuset på kvelden. Den gjenforente kvintetten brukte kvelden til utveksling av erfaringer, pils og fluebinding.

Lørdag

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887257541[/flickr]

Førern våknet sjuk, og tok det rolig denne dagen. Han trøstet seg selv med Ibux, vekk-i-morra og nyinnkjøpt buff (type anvendelig hals). Attenborough og Myjlaren dro et stykke opp i elva og fant endel stødig vakende fisk. Bare Anders klarte å lure noen små. Myjlaren kastet på det samme strekket med flere vakende fisk i mange timer, men var tydeligvis ikke varm nok i Krumstagsrennetrøya, og ble fiskeløs denne formiddagen. Veabjønn leverte varene lenger ned i elva. Her ble en liten harr overlistet av Veastabbeln, mens Magne (eller Magnor om du vil) fulgte i Myjlarens fotspor. Kveldssuppa ble ganske identisk med oppskriften fra dagen før, der hovedingrediensene var pils og fluebinding. Suppa kokte ikke lenge, og en sliten gjeng sovnet relativt tidlig.

Søndag

[flickr style=»width:450px;»]photo:2888093534[/flickr]

Etter 10 dager i felten måtte tre av medlemmene bryte løpet. Magnor og Vea måtte returnere til sivilisasjonen for å bygge Norge, og Anders kjente ruccolasalaten kalle. Bare Førern og Myjlaren den store (alias Prinsen av Fransketåra) stod igjen i krigen. De to var beredt for å kjempe hardt for å overliste fienden. Særlig Myjlaren følte at han hadde uoppgjorte ting med det svømmende dyret. Allerede noen timer etter avskjeden med de tre andre ribberne viste ørretgudene tegn til å være lagspillere. De overlistet begge små ørreter, men det skulle vise seg at dette bare var løskrutt sammenlignet med hva som var i vente.

Mandag

Dette var ingen blåmandag. Dersom komplementærkontrasten til blå er oransje, var det en oransjemandag. Det vil si, den begynte med skjæringer av blånyanser. Vinden blåste opp, og duoen måtte skifte beite. Det var en tøff, men nødvendig avgjørelse å reise fra den idylliske elva med de store fiskene. Turen gikk i retning andre elver (vi poppet innom vår gode venn Kåre Berg. Han holdt

[flickr style=»width:450px;»]photo:2888095640[/flickr]

det gully som vanlig), og etter et semi-mislykket besøk i Vaktmesterfossen, endte vi opp i Tøytesklia. Vannstanden var høy, og vi fant ingen vakende fisk da vi ankom. Vi var nær ved å heise det hvite flagget, men bestemte oss å for å fighte til det bitter end. ”Det ekke over før den feite dama synger”, som det heter. Det skulle vise seg at den feite dama ikke skulle dukke opp i det hele tatt. Vi fant nemlig flere flotte fisk vakende steady lenger ned i elva. Trua slo virkelig inn hos duoen da det umiddelbart rullet en enorm ørretkubbe over den stripende aurvillidunen til Guten. Vi fikk hjertet opp i kjakan, og trua kicka inn som på et vekkelsesmøte. Her var det muligheter. Vi så at fiskene supet duns, og begynte å kaste. Og skifte flue. Og kaste. Og skifte igjen. Etter utallige flyt var

[flickr style=»width:450px;»]photo:2887257007[/flickr]

ståa den samme, fiskene var utrolig selektive, og ville ikke la seg lure. Det vil si helt til førern plutselig came through og fikk kroka fienden. Den raste ut 40m, og etter en lang kamp, fikk Guten omsider hået (jmfr. håvet) det 800g tunge beistet. En nydelig pinne. For Myjlarens del skulle det ta atter noen timer før det løsnet. Han kastet på samme fisk i 3-4 timer, og gikk igjennom alle flueboksene flere ganger. Alle tricks ble prøvd, flytegel, 12-er fortom og mud, men fisken viste kløktskap og unngikk fluene med trå i. Mørket falt og duoen observerte at fisken etterhvert skiftet diett til spinnere (døde duns). Klokka passerte midnatt, og flere spinnerflyt senere, hogg jæveln tilsutt på. Klokka var blitt 1, og det var helt ålreit for Guten å kunne håve inn en harr på 810g. For en avslutning på hovedturen! Det var som å vinne finalen på straffekonk. Seiersrusen varte hele veien hjem, og da vi ankom Tigerstaden klokka 5, var det deilig å kunne slukke lyset, og sove ut rusen.

Konklusjon

En fantastisk tur med alle ingredienser. Vi fikk oppleve store deler av norge, kameratskap, klekkinger, godt fiske, dyre dråper, fin natur og sitter igjen med mange gode minner. De fleste av oss lærte utrolig mye på turen, og fluefiskekompetansen begynner å nærme seg no. Watch out, Fismen og Lenth. Takk gutter, for en fantastisk tur.

[flickr]set:72157607488369746[/flickr]

Se bildene som et big ass slideshow på Flickr

Ingen kommentarer »

No comments yet.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URL

Leave a comment