F11: Finnmark, serr

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329841148[/flickr]

To uker med blod, svette og illsindt lokalbefolkning er lagt bak oss. RIB har igjen vært ubudne gjester i sameland, og døden banket på teltduken så mange ganger at vi til slutt ble venner me’n. RIB har gjort Finnmarksvidda, og Finnmark ble nesten svidd av. Serr.

NB: Det er også en kort film fra turen in the making. Filmen blir sluppet når den er ferdig.

Fredag: Motivert for natur
Hele 8 ribbere var påmeldt til årets tøffeste ekskursjon. Med unntak av Magnor, som forsov seg til Khagnor-bussen, møttes resten av gjengen på Gardermoen fredag morgen. Allerede i spesialbagasjeskranken ble vi kjent med en særs fin type. Han minnet om en Atle Antonsen-karikatur, både utseendemessig(hals- og hakeparti) og personlighetsmessig (utadvendt og enkel). Han var av den folkelige typen og hadde et fjærlett sinn. Vår nye venn synes det var ekstra stas da kongelige sikkerhetsfolk plutselig dukket opp for å sjekke inn krompens bagasje, “Ere mye VIP om dan?”, spurte den krye levemannen, en kommentar som kom til å bli en gjenganger på resten av turen. Servicemannens humør smittet, og satte stemningen for turen tidlig. Takk spesialbagasjemann.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329109749[/flickr]

Noen timer senere landet vi på Kirkenes flyplass, der vi måtte vente på syvsoveren Magnor som kom med neste fly. Noen timer senere var vi fulltallige, og turen gikk dernest mot den (nesten) uberørte villmarka alias lekegrinda.

Kjøben og Magnor (heretter kalt Team Kjøben) hadde planlagt å bevege seg mot destinasjon per fot, mens resten av gjengen skulle drifte inn elva med Alpacka-rafter.

Team Kjøben slet med navigasjonen, da kart og kompass-skillsa ble tilegnet på den harde måten aka mens de gikk. Padlegjengen hadde også utfordringer i løypa. Lav vannstand i elva fungerte som omvendt olje for tannhjula . Vi led av såkalt “stranding”, og endte opp med å måtte bære båtene store deler av turen.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329054643[/flickr]

En sliten padlegjeng ankom destinasjon sent fredag kveld. Vi spiste et stort og ekstremt etterlengtet måltid. Måltidet ble fulgt opp med brune støyter av typen Upperten (som minner svært mye om Whiskey), før slitne kroppen endte opp horisontalt. No homo.

Lørdag: Tjuvstart på storfisken
Første fiskedag begynte akkurat slik vi hadde håpet. Sola skinte og det klekket bra med døgnfluer. Vademannen og Unge T dro nedstrøms, mens Myjlarguten og Fangstmannen dro oppstrøms. Vademannen fant umiddelbart et vakende beist, og få minutter senere veide nedstrømslaget inn første fisk på turen; en feit trulte på 1.8 kg! Vademannen var ekstatisk, og de to viste ekstra glede over at Unge T også hadde fått filmet hele seansen.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329119889[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329772306[/flickr]

En kilometer oppstrøms hadde Myjlarguten også funnet tonen med samefisk. Han hadde lokalisert en vakende krokkjeft i bakevja. Fisken led same skjebne som sin kompis lenger ned, og den frekkpene hannfisken ble veid inn til 1.3kg. Fangstmannen og Unge T boltret seg også i mindre utras, og det var en god dag for fanging.

Vi møttes til middag i campen. Vademannen fortalte om sin erobring, mens Unge T hvisket oss i øret han egentlig ikke hadde fått fanget fisken på tape. Han hadde glemt å trykke record, en sleiv som som kunne vært begått av (nesten) hvem som helst. Unge T fortalte videre at han ikke hadde turt å overbringe det triste budskapet til hovedpersonen; en Vademann som trolig enda lever i trua om at trofe-fisken er foreviget.

På ettermiddagen ankom team Kjøben. I løpet av den siste halvdelen av turen hadde den selvutnevnte navigatøren Magnor stadig påstått at det var “ca en halvtime igjen”. Harepestinfiserte Kjøben hadde etter noen timer fått nok av “navigatøren”, og det var lett å føle på den kjølige tonen innad i tospannet.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329144301[/flickr]

Kveldsfisket ble dessverre ikke en forlengelse av det innholdsrike fisket tidligere på dagen. Døgnfluene var borte og lite fisk var oppe. Den store højdaren var definitivt da Unge T og Myjlaren fant en kraftig gjedde som stod å hang ved elvebredden. De la ut en nymfe, og den glupske gjedda gapte umiddelbart over imitasjonen. Stemningen var ekstatisk da de to vekslet på å kjøre 5-kilos gjedde på firer-stanga. Samene i buskene smilte trolig godt i skjegget av de brautende “søringa”. Gjeddefiske som en utfordrende gren fikk riktignok et skudd for baugen denne kvelden. Cato Bekkevold, ta notater.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329105463[/flickr]

Søndag: Ørn og gapskratt
Vi våknet opp til nok en varm dag. Myjlaren var som vanlig tidlig på’n, og fikk etterhvert selskap av Vademannen. Havregrøten ble fortært, og de to posisjonerte seg nedstrøms. Etter en times tid begynte døgnfluene atter å klekke. Myjlaren fant seg storfisk, og landet etterhvert en frekkpen sameørret på 1,3kg. Like etter begynte en ørn å sirkulere over hodene deres, og det var tydelig at den gjorde seg klar til angrep. De erfarne villmarkerne begynte å imitere bjørnelyder, og ørnen skjønte straks at den hadde med store rovdyr å gjøre. Naturloven vant som vanlig frem, og ørnen reiste videre. Vi fikk dessverre ikke filmet scenen, et opptak som ville gitt oss millioninntekter på Svisj Natur. Derimot hadde vi fått oppleve nok et sterkt møte med den kompromissløse naturen, og også denne gangen var det villmarkskompetansen som reddet oss. Spis eller bli spist.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329068439[/flickr]

Døgnflueklekkingene nådde aldri de helt store høydene denne dagen, og tralten gikk omsider tilbake til camp. Resten av gruppa, som hadde tilbragt formiddagen oppstrøms, hadde hatt samme erfaringer. Vea alias Fangstmannen hadde allikevel levert sine ting godt. Han hadde landet grov fisk som ble anslått til å veie rundt kiloen.

Etter middag i lavvuen spottet Magnor flere vak rett ut fra campen. Kjøben var snar ved å tre på seg vaderne, og hoppet i elva. I alles påsyn landet han flere pene matfisk. Den siste fisken ble dratt sprellende inn i overflaten. Fiskeren takket nei til vekt og bilder, og fangsten ble umiddelbart satt tilbake. Det hele var en merkelig situasjon, og det luktet ugler. I mosen.

En halvtime senere viste det seg at mosen var smekkfull av ubro. Kjøben fant en pinnestiv og halvråtten fisk noen hundre meter lenger ned i elva, og definerte dette som sin “erobring”. Han veide den halvråtne rakfisken inn til 1,2 kilo. Det engang kronede “Orakelet” mente at han kjente fisken igjen på prikkene, og at det måtte være fisken hadde han landet tidligere på dagen. De andre ribberne nikket og tenkte sitt. Det var tydelig at x-Orakelets harepest hadde tuklet med fornuften. Men, han leverte et underholdende show, og underholdningsverdi står som kjent høyt i kurs på rib-indeksen.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329152267[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329037977[/flickr]

På kvelden kastet vi oss over det meksikanske kjøkken, Upperten og hatquiz. Vi ventet fortsatt på de to siste ribberne som hadde valgt den ekstra lange ruta inn til elva.

Mandag: Splittelse i leiren
Grytidlig mandag morgen ankom Monsteret og Linnum. De hadde gått i 21 timer, og hoppet umiddelbart i posen for en etterlengtet pust i bakken. Vademannen og Myjlaren valgte å ta turen noen kilometer nedstrøms. De planla og telte noen dager for å lette fiskepresset rundt HQ, og hoppet i Alpacka-båtene. Det viste seg at Myjlaren hadde fått hull i skråget, og var nær ved å lide samme skjebne som Titanic. Heldigvis gjorde UV-limet underverker, og de to endte opp med å seile en problemfri mil nedover den idylliske elva.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329850042[/flickr]

Noen timer senere ankom de et vakkert strekke, og de ble enige om å slå leir. Vademannen var som alltid raskt i vaderne, og fra land kastet han en stor vårflue ut i den markante strømkantetn. Et halvt sekund senere kom et beist opp fra ingensteder og voldtok flua. Vademannen traff jackpot på første kast, og dyret ble tilslutt veid inn til 2 kilo. De nærmeste timene var det relativt få vak å se, men de to ribberne landet det meste som brøt vannfilmen. Vademannen noterte seg også for dagens nest største fisk; en luring på 1.4kg. De to ribberne var også vitner til et Darwin-øyeblikk; en ørn som knasket måkeunge. David Attenborough, høy fem.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329106307[/flickr]

Oppstrøms fortsatte Fangstmannen med det han kan best; fanging av matfisk. Fangstmannen er ikke opptatt av vekt, derimot er spisbarhet viktigste målestokk.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329891028[/flickr]

Tirsdag: Hverdagsliv nedstrøms
Tirsdagen var en rolig dag nedstrøms. Klekkingene var moderate, og fangsten likedan. Det var langt mellom vakene, men det meste av fisk som brøt vannfilmen ble tatt opp, kysset og satt ut igjen. Som horer med finner. Flere timer med leting etter stor fisk førte omsider fram. Under buskene fant vi noen vak som luktet kilo pluss. Vademannen var først ut. Lurendreieren tok hardt på første flyt, og fisken var enda grovere enn antatt. Snella begynte å spinne som en rokk, og etter en tøff kamp ble luringen veid inn til 2 kilo. Vademannen ble 2-kilosmannen. Myjlaren alias Sauherads Finest fikk også mulighet på grov fisk. Også denne fisken tok hardt, og fisken dro umiddelbart 40 meter. Dessverre for Telemarks store sønn fikk snøre en løkke rundt snella, og fisken røyk om en dong. Myjlaren bannet, og luntet tilbake til leiren med halen subbene mellom beina.

Fangstmannen og Unge T bestemte også for å bevege på seg, og noen timer senere ankom de Paris & Nicoles nye Hollywood Hideout.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329862698[/flickr]

På ettermiddagen gikk det hardt i rib-toddy og håv-Dokka (ny variant Dokka Coffee). Vademannen ble også rimelig sjokkert etter å ha fått myggstikk. Det klødde skikkelig, men han stod av smertene. I naturen er det ingen kjære mor.

Oppstrøms gikk livet videre i samma tralten. Fluefiskets Linni Meister landet grov fisk, mens Boamonsteret filmet Linni som landet grov fisk. Fangstmannen landet fangstmannsfisk og Kjøben røyk grov fisk. Magnor stod i svingen og fanget fisk like oppunder kiloen, tydelig inspirert av fangstmannen.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6340524557[/flickr]

Onsdag: Nye højdare nedstrøms.
Onsdagen var en nær perfekt dag ved Paris & Nicoles nye Hollywood Hideout. Himmelen var skyfri, og det klekket nok duns. Vi landet alle pene fisk, og Unge T fikk etterhvert mulighet på en skikkelig dundre. Sålangt hadde ikke ekskursjonen vært særlig innbringende for Unge T, men denne formiddagen fikk han virkelig mulighet til å snu trenden. Vademannen hadde lokalisert en fisk på størrelse med Knut Borge, som etter noen få flyt hadde blitt blitt småskremt. Han ga kollega Unge T muligheten til å vente ut fisken. Før Vademannen drukner i egen generøsitet ved beskrivelsen av denne gesten, er det viktig å understreke at Vademann egentlig var “on to the next one” som Jay-Z. Uansett, Unge T lurte tilslutt beistet, og fikk troll-ørreten han hadde ventet noen dager på. Troll-gliset ble også satt opp. Myjlarguten håvet også inn kilosfisk på samme tidspunkt, noe som ga dem muligheten til en såkalt “double-pose” med kilosfisk. Et sjeldent øyeblikk i de fleste ørretfiskeres liv.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329114585[/flickr]

Vademann leverte også flere fisk over kiloen, og i tillegg til Fangstmannens samlebåndleveranse av matfisk, var denne formiddagen en for historiebøkene.

Nedstrømsgjengen hadde gjort sitt, og tok beina fatt for å returnere til HQ. Rev ble observert på veien, for alle dere reveobservasjonsinterresserte der ute.

Oppstrøms hadde Lium vært landingssjef, og Kjøben hadde fått bjørnenoia. Tidligere på dagen hadde Lium også fanget en mus, og kastet den levende på bålet. Han er ikke med i PETA.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329092991[/flickr]

Nå som vi alle var samlet, forbredte vi et stort herremåltid. Det kom som lyn fra klar himmelen da Lium ga uttrykk for at han ikke ville ha middag. Det var tydelig at den kraftige pluggen var rammet av spiseforstyrrelser. Eller deffing. Ba khans rygg, ble vi enige om at det var det sistnevnte.

Etter i-landsmåltidet bar det ned i krukka. Promillen økte, og stemningen likedan. Omsider kom vi også igang med quiz. Drømmelaget Boa / Myjlaren / Fangsmannen gjorde rent bord, og spesielt unge T fikk seg en solid leksjon i kategorien “dyrene i Afrika”. Det er tydelig at han mye å lære på feltet. Quizen viste også at Boakim er en stor Morten Harket-fan.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329829776[/flickr]

Torsdag: Landing i sikte, karusell og mink på beinet
Ekspedisjonen nærmet seg slutten. Vademann og Myjlarguten dro igjen noen kilometer nedstrøms. De fant et nydelig brekk, med et påfølgende nydelig stilleflytende parti. De fisket seg nedover og fant stadig vakende storfisk, hovedsaklig langs bredden. Noen hundre meter og et knippe kilosfisk senere, traff de på et langt og uinterressant riffle-brekk. De tok en pust i bakken, før de tok turen oppstrøms for å gå samme runde igjen. Det var naturlig nok noe mindre fisk på andre forsøk, men tospannet landet også denne gangen flere fisk over kiloen. “Runden” ble døpt Rib-karusellen, en karusell som skulle vise seg å bli samtaleemnet det store de siste dagene.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329864200[/flickr]

Lenger opp i elva leverte den oljemsurte Maskinen som vanlig. Den muskulløse mannen fisket hardt, og hadde funnet seg et strekke han holdt seg i. Boamonsteret holdt seg stadig i nærheten med filmkameraet. Litt som innspillingen av Terminator. Kanskje.
Kjøben og Unge T utforsket nytt terreng lenger opp i elva. Her uteble troll-ørretene, men Kjøben fikk naturen tett på da han fikk nærkontakt med en mink. Ikke fossheim.
Det nærmet seg middagstider, og vi samlet oss i lavvuen. Vea kom plutselig brasende inn med et sjokkert drag om geipen. Han viste frem drikkeflaska si som nå inneholdt en levende gjeddebaby. Vea hadde drukket av vannet før han hadde oppdaget dyret, og fikk umiddelbart kallenavnet Gjedda. Spesielt Linnum Meister gliste bredt, og det kom etterhvert frem at han var mannen bak stuntet. Vea lovte hevn, mens alle andre gapskrattet. En null til maskinen.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329133307[/flickr]

Vi lagde igjen et herremåltid med trøffelolje, soltørka tomater og hvitløk, . Konjakkflaskene gikk varme, og vi utvekslet dagens fiskeopplevelser.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6340525427[/flickr]

Fredag: Billettutsalg på karusellen
Monsteret og Linnum spiste som vanlig arbeiderklassehavregrøten sin (gul pose,) og tuslet ned til sitt faste strekk. Resten av gjengen dro nedstrøms, der det skulle bli rift om bilettene til den ny-oppdagede karusellen. Sirkusdirektørene svinget pisken, og gikk først. Også denne dagen var det klekkinger og vakende fisk i manesjen. The show must go on, som dem sier. Noe fisk ble landet, men det var tydelig at forestillingen ikke var like bra som på premieren.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329150639[/flickr]

Myjlarguten endte opp solo noen hundre meter lenger ned i elva, der det stilleflytende partiet gikk over i et kraftig brekk. På nedsiden av brekket fantes en liten pool der hovedløpet endte opp. I denne poolen fikk han øye på en ørret på størrelse med en dverg. Fisken vaket som en delfin, og Myjlarguten trodde knapt sine egne øyne. Sauheradmannen måtte anslå delfinen til 3kg pluss, og ble lenge stående å beskue delfinen som mesket seg i døgnfluer. Dessverre stod fisken for langt ut i elva. Det var umulig å vade, og heller ikke vadeesset Vademannen, som etterhvert dukket opp, klarte å nå Flipper med sine megalange kast.

Uværet kom plutselig, og det lynte tett som strobene på Hyperstate. Vi kom oss raskt opp av elva, og forventet en heidundranes klekking så kjapt uværet ga seg. Effekten kom aldri, og vi tuslet tilbake til campen for middag.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329879276[/flickr]

Det skjedde også sprell rundt middagstider denne dagen. Selv om Monsteret kjørte anti-bakken-stil (kristenedru), var det flere tørste ganer i gjengen. Vi hadde mange myggspiraler igjen, så vi kastet fire av dem direkte på propanbrenneren. Det stod ild midtveis opp i lavvuen, og JP Safety School ville trolig vært bekymret. Da vi omsider fikk slokket dem alle, ble det myggfritt. Den ekstreme røykutviklingen gjorde at det atter ble kollektiv gapskratt. Etter få sekunder ville Boamonsteret kaste inn håndklet og komme seg ut, noe Maskinen satt en stopper for. Bokstavelig talt. Vea viste seg å være den seigeste skrotten i lauget og var sistemann ut. Respekt.

Dette var siste kveld på vidda, og over noen støyter mimret vi over fantastiske dager med godt vær og strålende fiske.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329811896[/flickr]

Lørdag: Tøff økt i varmen
Vi brant opp søppel og unødvendig utstyr, før vi kastet 35 kilo på ryggen og beina på nakken. Det viste seg tidlig at Boamonsteret og Lium ikke var godt nok fysisk forbredt på turen, og havnet langt bak i leksa. Til vår store overraskelse, sådan. I forkant av turen hadde vi hørt mye skryting av deres høye marsjtempo. Fjorårets disputt om hvilken gjeng som hadde gått raskest ut fra vidda sa seg selv nå. Lang nese på Monsteret.

Boamonsteret lovte også ved målpassering at han aldri igjen skulle gå. Noe sted. Sytingen eskalerte ytterliggere da vi ble plukket opp av vår mann Steinar. Monsteret måtte ha en sekk over beina, og mente selv han holdt på å besvime. Hele opptrinnet minnet mye om Steinar Sagens karakter Spencer Tjøstheim, den emo siddisen.

Ved ankomst Kirkenes, tok vi en ekstremt etterlengtet og lang dusj. Vi bestilte store mengder mat, og særlig kald pils var en høyt etterspurt vare. Kvelden begynte noe slækt i en fysisk sliten gjeng, men energien kom snikende da dj Snøscooter spilte hiphop på den lokale klubben. Vi danset med afrikanere, og følte oss på toppen av verden. Hvertfall Finnmark. Festingen pågikk utover i de små timer, og tilbake på hotellet sovnet vi umiddelbart.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329131051[/flickr]

Søndag: Rehab
Vi hadde nå to uker med vidde og en kveld på samekrukka i kroppen. Skrotten trengte hvile, og vi dro til badeland. Her satt vi i jacuzi og kjørte vannsklie. Særlig Unge T og Kjøben fikk dreisen på sklia. Man fikk registrert tid, og de to duellerte med lokale unger og folk med downs syndrom i flere timer. Smilet satt løst, og det hele var en perfekt avslutning på en fantastisk tur.

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329149403[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329125319[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:6329823350[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:6341274098[/flickr]

[flickr]set:72157628091982370[/flickr]