F12: Finnmark, saru?

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686234887[/flickr]

Sommerjobb i Finnmark har blitt en tradisjon. I år var det tøffe dager på arbeidsplassen, men RIB-skuta fikk tilslutt lagt trygt til havn. Høye bølger saru, dette mannskapet har vært på fjorden før. Snøføyk og surning. Finnmark saru?

Intro: Ny struktur

Denne runden med feltarbeid skulle ikke gjøres i samlet tropp. Kjøbens uspesifiserte budsjettreiser fristet for enkelte, og den faste turarrangøren Vademannen travels mistet hele 4 signaturer. Ettersom Vademannen selv både har laget og underskrevet kontrakt med RIB som eneste offisielle turarrangør, forstod vi det som at Kjøbenhavnerne hadde branchet ut. Og vi hadde rett. RIB2 er nå offisielle, og jobber nå med egen nettside; ribweb.org/rib2. Legg til bokmerke, folkens! RIB2 hadde lagt turen en uke tidligere, og planen var å møtes på vidda noen overlappende dager. I dette referatet følges hovedsaklig RIB1.

Torsdag: Tunge spadetak from the get go

Vademannen hadde som vanlig bestilt morraflyet, denne gangen klokka 7. De påmeldte var Vadern, Myjlarguten, Vea og Unge T. Vea hadde vært så klar for tur at han tilbragte natta på flyplassen. Viktor Navorski. Myjlaren hadde kun fått halvannen time på øyet pga pubertal døgnrytme, mens Unge T akkurat hadde rukket hjemom for å pakke etter en måned på Balkan. (Sistnevnte er forøvrig kjent med tidsklemma i forkant av Finnmarksturer – jamfør referatet fra 2011). Det var en småsliten, men motivert trekløver som noen timer senere ble forent med siste blad RIB. Vadern var allerede i Sameland, og han var som vanlig opplagt som Kari Jaqueson. Alt var som normalt, feltarbeidet kalte.

Sjåfør Viktor var presis, og eventyret var plutselig igang. Første kjepp i hjulet var så og si bokstavelig. Noen timer inn på vidda pungterte venstre bakhjul. I retrospekt var det tydelig at dette var et signal fra arbeidsgivern der oppe om at alt ikke skulle gå som kukk i varmt smør denne gangen. Smøret var nær frossent ved denne anledningen, ettersom Viktor ikke hadde reservehjul. Vi ble satt igjen i naturen, og Viktor snudde for å hente nytt dekk.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686239641[/flickr]

Noen timer senere kunne arbeidsdagen fortsette, og vi så på avbrekket som lunsj. Etter bil, bar det videre pr båt. Etter fjorårets problematikk med stranding, var vi denne gangen forbredt på utfordringene. Unge T fikk derimot store problemer med stri elv, og kantret som ei jolle. Gapskratten bredte seg i dalen, før alvoret senket seg og vi kavet videre. Etter 5 timer med padling, stranding og vading ankom vi avtalt møteplass.

RIB2 tok oss imot med rød løper og pønsj. Nesten. De hadde hatt en stri uke med kraftig og kald nordavind, med tilhørende lite insekter. Flere fisk over kiloen hadde allikevel blitt fanget, og Kjøben hadde toppnoteringen på 1,4. Det virket som uttellingen hadde vært god, med tanke på flere dager med storm.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687356744[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687358646[/flickr]

Storfamilien hygget seg i lavvuen denne kvelden. Gryterett og en øl stod på menyen, og RIB2 ga oss en rekke fiskeskrøner til dessert. De fortalte også om deres nylanserte nettside. Nye tider.

Fredag: To billetter, takk

Vi våknet til vanskelige forhold. Jesukrist blåste hardt og iskaldt fra nord, noe som hverken insekter eller menneske var glad for.

Som forventet slo Vadermannens ADHD hardt inn denne morgenen. Myjlarguten ble smittet. De to kastet i seg havregrøt og strenet umiddelbart nedstrøms til RIB-karusellen. “Karusellen” er en fluefiskende fornøyelsesinstallasjon som tidligere har levert ekstreme kvanta moro. Tusenfryd-style. Man løser biletter på toppen, og vader seg sakte nedstrøms. På dette rolige strekket bruker det å være mye kilosmoro (aka ansatte). Ved endt attrakjon blir du ført inn i souvenirsjappa. Her kan man vanligvis plukke trøstepremier aka pannefisk.

Store bølger og lite insekter gjorde derimot karusellen vrien denne dagen. Ørneblikket til unge Myj spottet allikevel en en frekk lurifaks helt inne ved bredden. På andre kast rullet den karusellansatte over imitasjonen, og Myjlaren fikk sukkerspinnet i halsen. Etter en tøff kamp ga arbeidstageren inn, og Sauherads Store kunne vaire inn beistet. Lurifaxen veide 1,4 kilo, og både turen og karusellen ble offisielt åpnet. Åpningstiden var allikevel rimelig begrensa, da dette var all moro de to fant denne dagen. Selv ikke i souvenirsjappa var det aktivitet.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687355588[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687353544[/flickr]

Resten av ribberne holdt seg nærmere campen denne dagen. Her var det også lite insekter og fisk å se, men noe aktivitet i vannskorpa var det allikevel. Kjøben vaket noe, da hans fokuserte jakt etter fisk endte i vannet. Ingen forsøkte å fange den grove Kjøbenhavnern på godt over kiloen.

Lørdag: Tøffe tak

RIB2 pakket sekkene, og forbredte seg på retur. Like før avreise, fikk deres siste tilskudd, Sebastian, hull på byllen. Han landet en hyggelig fisk like ved campen, og gliste som en teenager etter første runde i halmen. Takk og farvel, grabbar. Plutselig var vi fire.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686261249[/flickr]

Om Vademannen hadde underdosert ritalinet fredag, hadde han spist en gryte med lokesaft og metaamf på lørdag. Planen var å returnere til karusellen pr båt, fullasta med ny tru. Godt på vei fant han ut at fiskestanga stod igjen på camp. Han tok umiddelbar affære; bandt båten til land og løp tilbake. I mellomtiden hadde Myjlaren ankommet Vadebåten med den gjenglemte stanga. Vaderen returnerte omsider etter den unødvendige løpeturen. Han kastet seg i jolla og begynte å nipadle. Ettersom båten fortsatt var fortøyet til et tre, gikk det trått for en ivrig Vad. Myjlaren løste knuta, og padleturen kunne fortsette.

Det var fortsatt kald nordavind, og det var lite insekter på vannet. Vi brukte dagen til å nistirre, og det ga noe resultater. Alle i gruppa landet fisk, Vademannen og Myj over kiloen, på henholdsvis 1,2 og 1,3 kilo. Unge T og Vea holdt seg rundt øya noen hundre meter nedstrøms for campen. Unge T sølte mye nudler, mens Vea landet mye pannefisk.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687367424[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687350534[/flickr]

Til kvelds hadde vi mat fra Sør-Amerika (kjøttdeig, hvitløk, soltørka tomater og TORO-pose).

Søndag: Gresk

På tross av flere kilosfisk, hadde vær og vind gjort sitt til at vi opplevde de første dagene som vanskelige.

Søndagen var også kald, men utover dagen tinte kalde Ribbere. Det hadde seg slik at “Grekeren” fra 2010-ekspedisjonen var i området, og denne søndag formiddagen bød på gjensyn med middelhavsmannen. Som I 2010 hadde den karismatiske bartemannen med seg sine to sønner, i tillegg til den dedikerte “Bærer’n”. To år tilbake fikk vi det for oss at det ene sønnen bar månestøvler, og skapte teorier om at grekerne var de egentlige vinnerne av månekappløpet. Gleden var stor da de tett snørte måneskoa atter satt avtrykk i sandbunnen på vidda. Neil Armstrong, hvor i hellskotten are ya at?

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687356306[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687351394[/flickr]

Vi var alle samlet denne dagen, men det var fortsatt lite fisk å se. Unge T og Vademannen gjorde begge tapre forsøk på å lure grisen i bingen som alltid vaket noe. Grisen var unormalt fin på det, ettersom den kun holdt seg til ekte fluer. Barnslig opplegg. Fangsten uteble, og vi vurderte å koke nappesuppe.

Gastronomisk kjørte vi grøt til brunch og Vademannens pannefisk til lunch. Vi hadde glemt sukker og kanel, og gjorde erkjennelsen av at grøt er best med. med 1 boks sitronpepper og 12 spiseskjeer salt. Flere i gruppa følte at krydderet kunne vært tonet noe ned.

Mandag: Platået

Det virket som om forholdene ble dårligere for hver eneste dag. Vinden hadde økt ytterliggere, og gode råd var dyre. Gucci-style. Vi bestemte oss for å ta alpackaene fatt, og ta noen dager et par, tre kilometer nedstrøms. Rib-platået hadde tidligere gitt oss fantastiske opplevelser, og småsurnede ribbere fikk ny tru.

Vademannen hadde fortsatt ikke funnet Ritalin-brettet, og seilte avgårde før vi hadde fått kok på grauten. Noen kilometer nedstrøms fant vi Vadespesialisten, og vi fikk øye på en ensom krok på soloekspedisjon. Det viste seg at kroken var en rimelig asosial type, da han strenet åt skogen så fort han så snutten av landsmenn. Myjlarguten og Vademannen fikk etterhvert nok av nipadling i sterk motvind. De pakket sammen båtene, spiste høydemetere og tok beina fatt. Unge T og Vea padlet videre.

En time senere ankom vi Rib-platået. Det var et romantisk gjensyn, men kjørligheten avtok rimelig raskt. Vi hadde forventet full pakke, men fikk ikke så mye som et kyss på kinnet. Det vaket ikke. Vi følte oss “brukt”, og en rimelig lunken gjeng forsøkte febrilsk å ikke miste trua. Bålkosen bar preg av oppgitt mumlig om hvor mye mer gavmild den gamle Platå-tøyta var i før i tida. Kristen kjerring. Vea og Myjlaren sov under åpen himmel, mens de to andre krøp bettuttet inn i hver sin surnepåsa aka telt.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687361408[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687354588[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687354296[/flickr]

Tirsdag: Årnings på en av oss

Om den gamle tøyta var prippen på mandagen, våknet vi til en morgenkåt brud på tirsdagen. Myjlaren var først på’n, allerede der en indikasjon på at noe spesielt var på gang for Sauheradsmannen. Morgenen var magisk. Sola skinte, fuglene kvitret, sommeren hadde kommet over natta, og det vaket en vakker kilosfisk få meter fra platået. “Kjærlighet er mer enn forelskelse”, sang Gaute Ormåsen, og Myjlaren skjønte at Gaute hadde hatt rett hele tiden. Han skremte den første pinnen, men de neste timene liknet en Sauherads-17.mai og et par tre Nordagutu-daer på en og same tid.

Han landet tre fisk rundt halvannen kilo denne formiddagen, og det nyforelskede blomsterbarnet sang og danset seg fra vaker til vaker.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687353444[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687354048[/flickr]

De andre bailerne slet med å sveive i gang et bærekraftig forhold, og småkjegling og annen samboerproblematikk begynte atter å spre seg i gruppa. Begeret randt tilslutt over for Vea, og han gjorde kort prosess. Han ville ut. Han bestemte seg for å ta den totimer-lange turen tilbake til HQ for å hente dopapir. Vi andre skjønte at noen tørk dasspapir på ingen måte kunne forsvare den lange gåturen, og det var åpenbart at han trengte litt tid for seg selv. Vi lot mannen få fred.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686235077[/flickr]

Til middag spiste vi Venezuelandsk mat (kjøttdeig, hvitløk, soltørka tomater og TORO-pose).

Onsdag: Drama på platået

Etter Myjlargutens romantiske paradedag, var onsdagen up for grabs. Sola skinte og insektene var i anmarsj. Det klekket moderat med Baetis, og alt lå til rette for turens kollektive fangst-gjennombrudd. Det viste seg tidlig at Veas alenetid hadde gjort underverker, og han entret banen som en ny mann. Han virket harmonisk og fokusert, og det tok ikke lang tid før han stod rakrygget og kjørte motstanderen hardt. Etter en kontrollert kamp, kunne han stolt kunne føre en ny personlig rekord i nettet. Trofeet veide 1,3 kilo, og Vea hadde tatt steget opp i proff-ligaen. Den nyerværvede selvtilliten ga umiddelbart resultater, og ikke lenge etterpå hadde rekorden blitt ytterliggere forbedret. Denne gangen veide fisken halvannen. Fangstmannen hadde blitt fangemann, og klubben hadde fått en ny sterk avslutter.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686235161[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686235451[/flickr]

Noen hundre meter nedstrøms var stemningen en ganske annen. Her stod Vademannen og kastet på seg senebettennelse. Det grove beistet som hadde vaket stødig hele tirsdagen, beitet også denne formiddagen. Vademannen la flyt, og få sekunder etter vaket fisken. Denne melodien gikk nå på andre døgnet, og tilslutt fikk Vadefanatikeren nok. Han kastet stangen mot fisken, og strenet mot land. Resten av gruppa ble statister med Vademannen i rollen som Surnemannen. Han kastet på seg sekken, og forlot hele musikalen.

Kort etter kom et helikopter flyvende unormalt lavt rett mot oss. Spekulasjoner om at Vademannen hadde ringt “taxi” begynte å gå, men stilnet fort da kopteret forsvant nedover elva.

Den gjenværende trioen brukte de neste timene på å fange småfisk. Trofeene uteble, og vi tok omsider beina fatt og siktet på hovedcampen. Her satt Vademannen med beina i kors og praktiserte tantrisk yoga. Det var i alle fall slik vi opplevde situasjonen. I likhet med Vea, hadde alenetiden gjort underverker. Vaderen var et nytt menneske, og fremsto blid og balansert.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687350172[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687358166[/flickr]

Stemningen hadde nå et nypult og harmonisk drag over seg. Vi spiste middag, drakk SBDTC (Solbærtoddy Coffee) og bygde hverandre opp med fremsnakk. Til dessert drømte vi om jordbær og is.

SBDTCene gikk rett i fletta på slitne skaller, og de like trekoppene ble døpt “Harket” (grunnet skinnreima), “Norgeskoppen” (grunnet flagget) og “the 2 fingaz salute” (grunnet de to fingerhullene).

[flickr style=»width:450px;»]photo:8689306908[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686248289[/flickr]

Torsdag: Sosialdemokrati

Dagene ved RIB-platået hadde vært en mental berg-og-dalbane for de fleste av oss, og vi håpet at et hyggelig familiebesøk i Karusellen ville fungere stabiliserende. Vinden var hissig, det klekket lite og vi løste fire biletter.

Jørund Jensen hadde trolig trukket ut kontakten på attraksjonen, for det ble ingen store bamser på oss denne dagen. Det hadde riktignok forvillet seg en kjempebamse inn i souvenirsjappa. Den rullet tungt og sjeldent på andre siden av bredden. Flere ribbere vadet ut, men etter få kast ble den skremt.

Vi hygget oss med halvkilotunge trøstepremier, før vi beveget oss i retning HQ. Unge T og Vea fikk på veien øye på en svømmende gris på rundt 3 kilo, men den var ikke på matpraten. Det smarteste var å vente.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686238615[/flickr]

På ettermiddagen observerte Myjlaguten at Vea igjen oppholdt seg i forteltet.
Han hadde brukt usedvanlig mye tid her i løpet av turen, og nå var det igjen mye romstering i den ene teltenden. Myjlarguten listet seg bort, og tittet inn. Her åpenbarte seg en utstyrsverden fra fremtiden. Vea hadde installert et hyllesystem i forteltet. Her fantes hyllemeter på hyllemeter med villmarks-utstyr. XXL kunn ta seg en bolle. Espa-style. Vea snudde seg raskt og oppførte seg “fersket”. Han jagde Sauheradsmannen på dør, og det var tydelig at han ville ha forteltet for seg selv. Forteltet utviklet seg til en snakkis, og den nå myteomspunnede teltenden ble et slags ukjent Narnia for oss dødelige.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687357998[/flickr]

Vi sovnet med forteltet til Vea i tankene og SBDTC i blodet.

Fredag: Oppløpssiden

Turen nærmet seg slutten, og den siste fiskedagen var preget av aktiv fisking. Vademannen var misfornøyd med turens fangst, og blindkastet seg oppstrøms for å lande ruggen på tampen. Og jaggumeg bærte det ikke frukter. En frekkpen 2-kilos kom opp fra dypet og slukte den store Caddisen. Vademannen ble ekstatisk, og følte han reddet en litt skuffende fangeuke. Unge T koste seg oppstrøms, og fisket med lave skuldre. Han hadde funnet en sulten halvannenkilosfisk, og bestemte seg for å leke lenge. Han landet fisken to (TO!) ganger, med en times mellomrom. Om det EGENTLIG var den samme fisken, vet bare han der oppe.

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686249823[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686261917[/flickr]

Myjlarguten nifisket uten resultater. Vea holdt seg ved campen, og forklarte dette med viktigheten av å ha tørre vadesko til gåturen ut. Vi visste alle at dette handlet om fortelt.

Lørdag: Ut

Vi pakket sammen og startet den lange marsjen mot sivilisasjon. Vi støtte tidlig på en død ørn, og dyrevenn Unge T mente den hadde kræsjlandet. Ok, greit. Turen var forøvrig preget av høyt tempo og to varianter svette nøtter. Vea kantret i en elvekryssing med goproen i hånda, og skapte god tv-underholdning. Snutten er nå sent AFHV. Som vanlig var det fantastisk å se bilen til Steinar. Vi ble kjørt til Boamonsterets kitsche festlokale og arbeidshospits. Her ble det fiskefest med Monsteret, Maskinen, Dansken og 2 ganger Nylinder ut i de små timer.

Nå ere blitt rutine. Finnmark, saru?

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687357388[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8687378590[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686241623[/flickr]

[flickr style=»width:450px;»]photo:8686243253[/flickr]

[flickr]set:72157633366151624[/flickr]