F13: Finnmark, truru?

Finnmarks-ekspedisjon er blitt komfortsone. Denne sommeren ville vi søke nye utfordringer, og nedlegge jomfruelige vassdrag. Trå først, tenk etterpå. Vi leste oss opp på Marco Polo og Vasco Da Gama. Noen må værra først, seru. Finnmark, truru?

Fredag

Første ekspedisjonsdag gikk rutinemessig for seg. Vademannen befant seg allerede i nord, mens Myjlarguten, Vea og Unge T møttes på Gardisen. Nettopp ståttopp.

Ventetiden var endelig over og årets virkelige højdare lå for våre føtter. Vi fyrte hverandre opp med simulering av utraslyder, og resonnement som konkluderte med at lite skilte oss fra både 2- og 3-kilosfisk. Vi skulle erobre.

I Alta var Vademannen som vanlig klar som et porsjert vaktelegg. Vi hadde mange elver på blokka, og planen var å følge vær, vind og rykter om klekkinger, lande storfisken og feire triumferende, skifte beite og repetere.

Det knirket riktignok noe i startfasen. Saaben var en liten jolle, og som andre fullblods-søringer hadde vi pakket som gamle tanter. Etter flere mislykkede stableforsøk med makt, gjorde Tetris-erfaringen til Vea utslaget. Motorproblemer avløste plassproblemene, men en lokal shaman ordnet biffen med ett, enkelt trommeslag. Vi var nær en Titanic-skjebne, men litt smårusk i maskineriet stoppet ikke oss. Eventyret var igang. Nansen. Amundsen. Og oss.

Våre venner Boamonsteret og Julio Andrezias hadde allerede vært i området en stund. Ryktene skulle ha det til at Julio hadde fått nok av mygg og teltliv, og at de to hadde tatt inn på hotell. Vi avtalte et kort møte ved hotellet, før det bar videre mot naturen. På hotellet møtte vi to gutter ekstremt opplagte for besøk. De luktet såpe og minnet lite om deres persona fra sosiale medier. Boamonsteret forsøkte å tviholde på livsløgnen som villmarksmann, men det var tydelig at Hotellmonsteret hadde funnet seg sjæl. De fortalte om ørsmå klekkinger og et relativt magert fiske. Andrezias hadde riktignok landet en penfrekk fisk på 2,2, men dette var en av ekstremt få fisker de hadde sett bryte overflaten.

Vi drakk opp kaffen, delte ut høye fem og kastet oss igjen i bilen. Til villmark.

Første stopp var Hardujokka. Vi hadde studert elva på satellittbilder, og visste akkurat hvor vi skulle prøve oss. Planen var å parkere ved veien, gå noen hundre meter til elva, og flyte nedstrøms med Alpacka-båter.

Vi parkerte ved en klynge med hus. Hagene var rufsete, og preget av gamle dekk. Myjlaren ringte på en av dørene for å høre om parkeringa var grei. En spe type i joggebukse tok i dørklinka, og skulte mistenksomt ut gjennom en marginal gløtt. Myjlaren hilste høflig, men den spe klasket demonstrativt igjen døra. Ribberen snudde seg mot de andre og gliste usikkert. Tommel opp.

På tross av den rufsete velkomsten, begynte vi etter hvert å bli varme i trøya. Vi driftet selvsikkert innover i uberørt villmark, og innovativ padling førte oss til konklusjonen om at en såkalt “flåte” både er en sosial og effektiv padleformasjon. Noen timer senere ankom vi campspotten i strålende solskinn, og området var enda vakrere i virkeligheten enn på satellittbildene. Leirplassen lå i en stor sving, med utsikt over spennende strømkanter og bakevjer. Den ellers gjengrodde bredden åpnet seg akkurat her, og det var som om moder jord hadde brettet ut piknik-duken og lå klar som ei verpesjuk brud. Sommerfuglene danset i enga, og flere greie pinner hoppet i strømmen. Scenen var satt, og vi skulle spille rollene som vellykkede fangemenn i stykket. Tarotkortene viste et landingsmaraton uten historiske referanser. Satelittbilder og gullhår. 7 rette.

En time senere stod campen klar, og vi satte oss ned i blomsterenga for å nyte øyeblikket. I det vi satte oss, hoppet en tokilos noen meter ut fra bredden. Vi så oss rundt etter Jan Fredrik Karlsen, men dette var på ekte. Her var det bare å forsyne seg.

Kvelden var vakker. Vindstille, varmt og det endelige startskuddet for årets højdare hadde gått. Alle jobbet febrilsk for å skaffe seg en god start, og Myjlaren snek seg oppstrøms for å finne gull. Ørneblikket scannet som en kikkert, men det eneste som brøt naturens stillhet var en smellfeit dundre som tok bomba i brekket. Hun dukket ikke opp igjen. Resten av gjengen hadde hatt tilsvarende erfaringer. Elva var relativt dyp i området, og det var vanskelig å vade. Det betydde lite. Vi hadde kilometervis med moro å boltre oss på de påfølgende dagene. Søta drøymar.

Lørdag

Vi trengte søvn etter en lang og innholdsrik fredag. På satellittbildene hadde vi pekt ut et interessant strekk noen kilometer nedstrøms. Her lå den mye omtalte ”øya”. Rundt øya løp flere mindre sidekanaler, og området huset frekke svinger og stilleflytende partier med tonnevis av potensielt freskt ørretfiske. Etter havregrøt og kullsvart kaffe bar det nedstrøms.

Myjlaren, Unge og Vea tok beina fatt, mens grev Vad grep årene og padlet. Satellittbildene var igjen fortolket riktig, området var nydelig. Morgensola stekte og det hadde blitt særdeles klamt i balleregionen etter noen kilometers gange. Vi satt oss ned for å lufte påsan og vente på døgnfluer. Pungen ble tørr, men tørrfluefisket lot vente på seg. En fiskesugen gjeng satte seg veslevoksent ned for å vente på klekking, og lurte oss selv og hverandre i noen minutter. Det tok ikke lang tid før vi alle stod i elva og blindfisket febrilsk av hver eneste strømkant og bakevje med caddiser og andre triggerfluer. Timene gikk, men det ble med 500-grammere på nymfe. Vi legger ikke sommerferien til Finnmark for å fiske halvkiloser med nymfe. Erkjennelsen av at man også kan bomme i Finnmark begynte å snike seg inn i hodene våre. Mot kvelden tuslet vi tilbake til camp, men ble plutselig overrumplet. Vea fikk øye på en syklist ved elva. Syklist. Vi så på hverandre og begynte å le. Om man støter på syklister er man garantert på feil sted. Følelsen av å være eventyrer i ukjent villmark forduftet forbløffende raskt. Vi måtte videre. Et forsøk, en bom. Ingen krise.

I mangelen på døgnfluer og tørrfluefiske, sverget vi til bålkos. Unge T vartet også opp med et kabelshow i elva, og vi fikk VIP-biletter. Showtime og alko. Stemning og natta.

Søndag

Kvelden i forveien hadde vi blitt enige om å skifte beite. Myj, Vea og Vad var først oppe og fortærte havregrøten i strålende sol. Vi begynte å pakke fiskeutstyret, og ropte på Unge B. Han sov forbausende tungt, og vekkingen ble intensivert. Vea ristet i teltet. Ingen respons. I noen sekunder trodde vi Unge hadde gått fra oss. Vi så på hverandre i vantro og røsket opp teltduken. Unge var borte. Han hadde mumlet noe mårrabett-skvalder med kjeften full av Dokka Coffee kvelden i forveien, så vi kalkulerte oss frem til det dreide seg om et voksent mårrabett-fremstøt fra den unge. Alternativt hadde han kjørt no Hellig-ånd greier opp i overetasjen. Uansett var han et fint sted. Vi var i sameland og kunne ikke kaste bort verdifull tid ved en ikke-vadbar elv uten rullende kiloser. Beina på nakken, vi måtte handle. Unge T fikk sjekke mobilen da han returnerte fra skvalderfisket. Det må jo vades.

Vi hadde flere elver på lista, og mest nærliggende var å gyve løs på den lille slynga Veajavvri. Elva var frekk som en midtsidepike. Klar, liten, sexy og tilgjengelig. Barely legal. Sola stekte og det klekket fortsatt minimalt. Vi fant likevel noen vakere, men de var bleike og spe. Unge tok kontakt, og sikfisket ble avbrutt. Mårrabettet hans hadde heller ikke gitt tilfredsstillende resultater, og vi dro inn igjen til campen for å tenke.

Vi samlet oss i himmelsenga (myggnettingen), spiste middag og snakket lite. Termometeret viste for mye, mens Trumometeret hadde snektet seg ned på blått. Avstanden mellom forventinger og realitet var sjelden stor. Tradisjonen tro handlet vi raskt. Vi tok noen telefoner, og gjennom en kontakt på Thon Hotell Kauto var vi minutter senere på nett med en trubygger på størrelse med Jesukrist sjæl. Egil-Ola snakket hovedsakelig samisk, og fikk raskt kallenavnet Same-Thon. Han tvinnet oss rundt lillefingeren sin, og solgte inn firehjulingturer og hemmeligelver på gebrokkent norsk som om han ikke hadde gjort annet. Kanskje hadde han ikke det heller. Vademannen snakket i telefonen, og vi andre skjønte etterhvert hvor det bar. Vi jublet stille og ga hverandre lydløse femmere som noen fjortiser. Alder er bare et tall. Ny tru!

Vi spratt vinen, og stemningen var snudd på hodet. Same-Thon kunne møte oss tidlig neste morgen og kjøre oss inn til et vann med fruktbar elv i både inn- og utos. Der hadde han liggende to elvebåter vi fritt kunne disponere. Noen minutter før telefonsamtalen var vi stille, slitne og tunge til sinns. Ny tru og en flaske med vin forvandlet oss til skrålende pirater med landingsmaraton i sikte. Fangetid!

Mandag

Vi våknet til en ny tropedag. Campen ble pakket lynhurtig ned, og vi ”dürchet” gjennom myr og tett skog mot bilen. Same-Thon var presis, og rullet inn med tilhengeren smekkfull av firehjulinger og annet utstyr som gjorde oss våte på tissen. Thon hadde ikke rød topplue, men en lavmælt selvtillit som sjarmerte oss raskt. Med unntak av Jerven-jakker, stod det praktiske i fokus. Han skulle selv føre den ene firehjulingen, og i telefonen hadde Vademann solgt inn Vea som en erfaren motorkrosser. Han skulle føre den andre. Vea imponerte med stødig improvisering. Vi hevet seila, og hyttet mot omverdenen. Mot elv.

HMS hadde lav prioritert. Plutselig satt vi på ATVer og lå i 70 over vidda. Det holdt på å galt et par, tre ganger, men vi lærte fort. For enkelte av oss var transporten alene valuta for penga. Vinden suste i ansiktet, og vi følte oss levende. Vi skulle fange og eide verden. Da vi ankom vannet eide vi ingenting. Havet var enomt, og vi så for oss dager med roing. Nedsig. Søringer som oss ser helst ha få skyss helt til døra. Vi krumma nakken, og tok årene fatt.

På bøljanes blå gikk det særs trått for unge T og gamle Myj. Det var én fram og to tilbake som i stigespillet. Vi valgte utoset og elva sørover, og etter altfor lang tid var vi igjen i gang med å snekre camp.

Utoset var rimelig fint, men lenger ned var det hovedsakelig rifler og kjipt lommevann. Det klekket fortsatt marginalt, og de få fiskene som vaket var enten sik på 500 gram eller ørret på 150. Vi fyrte bål og spiste kjeks. Højdaren var å steke Maryland cookies på de varme steinene ved bålet. Sjokolabitene smeltet, og de smakte ferske. Rett fra steinovn. Hashtag nedsig.

Tirsdag

Natta hadde vært særs kald, og Myj og Unge T hadde som vanlig hull i luftmadrassen. Det regnet og vi satt opp lavvuen med hakkende tenner og parkinson syndrom. Der og da var kulda et nedsig, men oppsig i nedsiget var væromslaget som potensielt kunne gi optimale forhold. Vi unnet oss risengrynsgrøt, og som Lars Monsen har lært oss er det ”helt sjef om morran”.

Vad og Myj dro nedstrøms. Langt nedstrøms. Med troen på at tørrflueparadiset ventet rundt neste sving tok det timer før vi erkjente nederlaget.

Vea hadde utfordringer i nærhet av campen. Toern måtte tømmes, og han festet grepet i et halvmorkent bjerketre. Samboerkiloene var ikke kalkulert inn i regnestykket, og greina knakk. Det endte heldigvis ”rimelig” greit.

Etter hvert kom to slukørede karer tilbake fra dagsmarsjen nedstrøms. Tragisk opplegg. Hadde turen vært lagt til Nordmarka hadde vi trolig fanget mer fisk. Fem dager i Finnmark uten én seriøs ørret. Vi hadde kniven på strupen, og som vanlig mark i rævva. Vi er ikke kjent for å vente ut været. Skifte beite. Atter en gang mobiliserte vi. Ny tru!

Turen over vannet gikk overraskende greit. Elva i nordenden av vannet var av en helt annen karakter. Sandbanker og siv ga ny tru. Same-Thon snakket om et godt røyefiske i elva, og for første gang på turen klekket det bra med døgnfluer. Ingen ble tatt. Strømmen var sterk, så vi vadet mot strømmen med elvebåtene smekkfulle av øl på slep. Komedie. Det var tungt som et helvete, men vi måtte ofre for godt fiske. Myj, Vea og Unge T vekslet demokratisk på å dra båtene med bagasjen, mens Vademannen gikk fjærlett langs elvebredden. Han skyldte på sykdom, og frempovoserte sporadiske host for å legitimere særbehandling.

Vi gikk i timesvis. Det klekket og klekket, men den homogene elva ga oss ingenting. Vi endte med å vade en halv mil mot strømmen, før elva delte seg og vi slo leir. Plassen var nydelig, en finkornet sandstrand som like godt kunne vært Thailand. Kanskje ville morgendagen bringe endring. Myj og Unge bygde madrasser av kvast. Mamut, et på en lang en.

Onsdag

Nå skulle det leveres. Vi hadde vært i fire elver. Kjørt ATV, rodd og slept båter kilometervis mot strømmen. Tiden var inne, og nå klekket det akkurat passe med døgnfluer. Vad og Myj streifet opp sideelva, mens Vea og Unge dro oppstrøms. Sideelven var en krystallklar skapning, men vi så ingen tegn til fisk. Etter hvert bar ferden oppstrøms i hovedløpet, og historien gjentok seg. Vi fant noen vakere, men alt som brøt overflaten var ukritisk og slapp sik. Tralten gikk oppover og vi støtte omsider på de to andre. De satt på hver sin stein med hodene mellom knæra. Stemningen var historisk laber. Enda et nedsig. Den ”evige” RIB-optimismen viste seg å ikke være evig. Selv ikke hyttene vi fant på GPSen lå der de skulle. Finnmark var ikke Finnmark, og om elvekiosken hadde solgt krakker og rep, hadde de trolig fått fire kunder denne ettermiddagen. Vi traltet nedstrøms mot campen, og god råd var uoppnålig dyre. Vi fisket noe storfallen sik på vei hjem, og forsøkte å overbevise oss selv om at det var gøy.

Det var tre dager til Same-Thon skulle hente oss, og vi lå Same-fast ved en sik-elv som like gjerne kunne være rotenonbehandlet. Vi måtte ut, og Unge T tok opp jakten på mobildekning med Android-rifla. Han jobbet solo mellom toppene i periferien, mens resten av gjengen fyrte bål på stranda og søkte trøst i pilsen. Unge T kom hjem uten bytte. Vi ble enige om å stå opp klokka fem dagen etter, flyte ned til det store vannet, og satse alt på mobildekning og mulighet for å bli hentet ut tidligere enn avtalt. Høy risiko, men søringene måtte ut.

Vi hadde med oss hissige mengder pils, og det ville ikke vært karslig å ta dem med ut igjen. Vad og Myj ble dritings på to øl, mens Vea dro lasset med å velte om lag 20 soldater, som dem sier der han kommer fra. Uten å blunke.

Vademannen, som hadde skvist frem sporadiske host de siste dagene, tok den nå helt ut. Han påstod at han var rammet av kreft, og la seg i sykesengen før Dagsrevyen. Vi andre fortsatte jobben med å bli kvitt ølet, spilte rib åtter og kvestet mygg med den elektriske rekkerten. VI mistet det helt.

Torsdag

Planen var å stå opp klokka fem. Vi våknet ni. Frokosten var havrelim, men grøtkonsistens var vårt minste problem. Campen ble lynraskt pakket ned, og vi hoppet i båtene. Vea og Myj tok den ene skuta, og vekslet solidarisk på roinga. I den andre båten var hierarkiet kneppet mer vertikalt. Den syke Vademannen var ifølge han selv ikke i stand til å ro, og rigget seg til bakerst i jolla. Han levde seg uanstrengt inn i rollen som Kong Harald, mens Unge T, møkkete i ansiktet etter dager i felt, ble titulert ”gruvearbeideren”. De neste timene var det konstellasjonen Kongen / gruvearbeideren det meste handlet om. Oppsig i nedsiget.

Vi ankom mygghølet der Thon hadde sluppet oss av noen dager tidligere. Kong Harald stasjonerte seg ved vannkanten og fyrte bål med bensin. For resten av gjengen bar det opp på fjellet på jakt etter mobildekning. Det endte med tre timers fjelltur før Vea fikk stand. Han hadde funnet en knaus som ved søravind ga én stolpe Telenor. Vi satt mobilen på høyttaler og krysset alt som var for at Same-Thon skulle plukke opp telefonen. Tiden stoppet. Blinkskudd. Han kunne være der om få timer, og vi endte opp i en lidenskapelig manneklem før adrenalitet la seg og det ble kleint.

Unge T og Myj feiret med tidenes mest jalla dorgetur. Myjlaren fikk for seg at han svelget en hareørenymfe og friket ut. Unge mistet årene og båten spant i sirkler. Armer og bein og søringer på sjøen. Vea og Vademannen lo til de tisset på seg. Dorgeturen varte i 3 minutter, før Cheech and Chong var tilbake på land. Opplegg.

Omsider dukket Same-Thon opp. Det har aldri vært deiligere å treffe et urmenneske. Redningsmannen hadde for anledningen tredd på seg de snabbeste brillene siden krigens dager. De var aerodynamiske som dronefly, og glasset glinset i alle regnbuens farger. De var laget for fart. Høy fart.

Etter noe prat om Jerven-jakker hoppet vi på doningene og var klar for retur. Den ene ATVen var centimeter fra å tippe bakover i det første henget, men Thon tok det kult som stoner. Selv da den ene ATVen kokte over tok han det med overhengende ro. Etter flere spede forsøk med morkent tau, fikk vi omsider tvinnet sammen et rep sterkt nok til sleping. Noen timer senere var vi tilbake i sivilisasjonen. Et slags oppsig i nedsiget?

Vi sjarmerte resepsjonsdama på Kautokeino camping, og fikk vennepris på den største hytta. Samtidig rullet det inn en buss med turister fra Tsjekkia. Vademannen grep telelinsa, og begynte å fotografere klekkinga. Endelig fikk vi resultater. Det ramlet inn stiler fra de mest obskure strøka i øst-Europa, og cowboyhatter, blafrehockeys og snøcamo og var kreative innslag i moteshowet. Det var Kauto Fashion Week og Vad knipset som en narkoman.

Sola var lav og stekte som en svenske denne kvelden. Moteshow, jordbær, is og noen kalde langpils tok oss langt bort fra jakten på vakende ørret. En etterlengtet mental pause. Vi sov som prinsesser.

Fredag

Morrabettet på campingplassen var hissig, og Vad fanget storfisken på minnebrikka. Vi kastet oss i bilen med håp om ny klekking i Kautokeinoelva. Trua var sånn rimelig, men nå var det leving som gjaldt. Alt annet var bonus. Bilstereoen ble tatt til bristepunktet med nittitalls-tekno på AM-radioen. Levva livet.

Været var igjen varmt, og det klekket marginalt med døgnfluer. Etter noen timer fant vi en rimelig grov skapning som plukket i bakevja. Vad snek seg opp i skråningen bak fisken for å ta en nærmere titt. Sikh. Et par andre vakere ble også lokalisert, men de var hvite som laken. Etter alle nedturene var vi nå som løvetannbarn å regne. Ingenting kunne knekke oss, moralen hadde stabilisert seg.

Vi valgte å ta ettermiddagen i Hvemharjokka, en tilgjengelig elv vi hadde hørt rimelig godt om. Det stod to finske biler parkert i veien, og ettermiddagssola stekte. Vi tråkket ned til elva, og i første øyekast var den altfor stri. Nedstrøms hadde utlendingene hopet seg opp, men det så ut som de hadde trua. Vi stirret noen minutter. Jaggu. En solid rygg angrep overflaten hardt. Et sårt tiltrengt og voksent ørretvak. Det første på mange dager. Vi spredte oss raskt, og det viste seg å være aktivitet i flere av de små hyllene med rolig vann. Det klekket moderate mengder vårfluer, men vi slet alle med å få fisken til å ta. Men, vi fisket. Med tørrflue, og på fisk rundt kiloen. De påfølgende timene var det lite preik. Vi stod alle og jobbet i hvert vårt område, byttet fluer og klødde oss i hodet. På tross av at fisken ikke tok, var det et oppsig å nesten fange. En time senere brøt Myjlarguten forbannelsen. På det øverste brekket rullet endelig en tjukkas over en rib-imitasjon. Fisken slo kraftig i overflaten, før det bar nedstrøms. Myjlaren jobbet febrilsk for å holde den tilbake. Menneske mot dyr. Stanga ble bøyd som en frøken, og avstanden mellom himmel og helvete var på puslete 0,14mm. Drømmen om byste på Ås rådhus kunne bli virkelig, men da måtte denne frøkna temmes i den stri strømmen. Vademannen vadet dypt, og strakk ut guds hånd. Han håvet fisken i en rolig lomme midt i brekket. En komma to. Pust ut. Han der oppe, høy fem.

Myjlaren satt seg ned ved bredden, vendte ansiktet mot sola og nøt kiloslivet. Vakingen avtok, og Vea kikket på klokka. Halv åtte. Han ble plutselig mest opptatt av ”å sette på bastuen”. Han meldte seg selv til tjeneste, og tilfeldigvis rakk han ølsalget også. En times tid senere returnerte han for hente resten av gjengen. Tilbake på campingen satt vi oss på terrassen. Vi konsumere halve og reflektere over turen. Én fiskedag igjen. Ekspedisjonen hadde blitt alt annet enn hva vi hadde visualisert på Gardemoen. På tross av all motgangen var det en slags konsensus av fullkommenhet. Kanskje er ikke fangsten det viktigste. Solveggen i Kauto fikk frem nye sider ved oss alle. Vi hadde i alle fall levd.

Vi endte til slutt opp innendørs. Vea holdt ut lengst, og så Hurtigrutas ferd på Nrk2 til fire om mårran. Træna til Nyhamn.

Lørdag

En sliten gjeng vasket ut en skitten campinghytte. Den polske turistbussen var borte, og Vad var skuffet over et dødt mårrabett. Værmeldinga viste væromslag. Tempen hadde falt 10 grader, og det var meldt nedbør og vindstille. Tru. Vi returnerte til Hvemharjokka. Tiden gikk, men overraskende få døgnfluer viste seg. Det vaket sporadisk, og vi kastet som besatte. Siste mulighet. Vad landa omsider en frekkpen røye på 7-8 hekto. Stas. Vakingen avtok, kastingen gjorde det ikke. Vi bandt på alt som var, tørt og vått. Vi gravde frem San Juan-ormer og kjønnshårdøgniser. Den feite dama hadde for lengst avsluttet synginga, men det tok tid før vi lyttet.

Tradisjonen tro spiste vi på Peppes i Alta. Servicen var fraværende, og vi måtte steke vår egen pizza. Nesten. Utslitte oppdagere tok siste pilsen i hotellbaren på Rica.

Søndag

Frokosten var topp, men Marit Larsen hadde trolig valgt Thon Hotell. Vi vasket ut bilen, og sovnet i fanget til Bjørn Kjos.

Finnmark XIII: Fiasko da Gama.