F14: Finnmark, jaggu!

Ny tid, nye erfaringer. Gutter blir menn. Etter fjorårets fiasko ville vi vise oss fra vår beste side. Vi flørtet med gamle flammer og dro på blinde stevnemøter. Vi skulle reise kjerringa, og fikk reisning av kjerringa. Finnmark, jaggu!

Fjorårets fangefiasko hadde ført til lunken entusiasme for årets Finnmarksekspedisjon. Myjlarguten var riktignok pønsj. Han hadde tredd på seg kapteinhatten, og fikk omsider stablet et rimelig solid firkløver på beina.

Lagoppstillingen var ny. I tillegg til kapteinen fra Telemark, bestod mannskapet av fangstesset Vea, vekkeklokka Vademann og dekksgutten Madzen. Erfarne sjømenn anså riktignok sistnevnte som et risikoprosjekt. Madzen hadde begrenset erfaring, men kapteinen ga han tillit. Med kraftig fysikk og stabil psyke ville han kunne bli en verdifull brikke under potensielt røffe forhold i arktisk farvann. Et sammensatt og forhåpentligvis komplett mannskap. Rake i ryggen, folkens. Kast loss.

Onsdag

Seilaset startet som det bruker å gjøre. Vea hadde dratt en Viktor Svarovski (red.anm. sove på flyplassen), mens resten av oss ankom brygga på kvisten. På Gardisen herja chartefeberen. Hele Østfold var samlet i avgangshallen med slippers og rumpetaske, og stemningen i sikkerhetskontrollen var usedvanlig munter så tidlig på morgenen. På innlandsfløyen var det stille som i grava. Med unntak av et par andre fangemenn og to, tre polakker var vi så godt som alene. Det var syden som gjaldt, VisitNorway har tydeligvis en jobb å gjøre.

Tidligere har ankomst i Alta vært preget av mentale og praktiske forberedelser til lange gåturer. Denne gangen var det ikke slik. Vi hadde booka helikopter. Helitrans holdt til noen hundre meter fra ankomsthallen. Det er sånn rimelig overkommelig. Alt glei som kukk i varmt smør, og før vi hadde fått tørket vekk øyebusene etter flyturen, stod vi alene på vidda. To dagers marsj ble unnagjort på femten minutter. Det gikk nesten for fort. Elva lå bare noen hundre meter unna, og vi kunne spankulere plystrende bort. Takk, helibransjen.

På vidda var det 20 grader og sol, lite vind og tilsynelatende myggfritt! Sjeldent komfortabelt med andre ord. Vi rigget camp, og en time senere stod vi klare i arbeidsantrekket. Vea holdt riktignok på med riggingen noe lenger. Han hadde kjøpt nytt telt, denne gangen uten fortelt, og dro derfor frem tarpen for å bygge et fire kvadratmeter stort fortelt. Fortelt ska’n ha.

Det klekket noe baetis, og det tok ikke mange minuttene før vi fikk øye på en stødig vaker under buskene på andre siden av elva. Vi vadet oss forsiktig nærmere. Myjlaren bandt på en nybundet CDC dun, og la ut. Fisken tok på andre flyt, og dro ut som en travhest. Guten bar seg, og begynte å rable om halvannen k. Fisken ble riktignok mindre og mindre med tiden, og endte opp rundt kiloen. Uansett, første kilos kunne føres i protokollen kun timer etter oppmøte på Gardermoen. Fluefiske virket for en gangs skyld FOR lett. Mjølk og småkaker.

Vademannen overtok stafettpinnen og lurte en frekk ryddefisk i bakevja ved campen med Madzen som tilskuer. Førstereis sto med store øyne og iakttok ribfisket på sitt frekkeste. Aldri før hadde han sett noen lande kilosfisk uten å gå fullstendig av hengslene. Han hadde knapt før sett en kilosfisk, og scenen ga han trua som en pave. Timene gikk og de gode forholdene avtok. Førstereis ga seg ikke, og debuten kulminerte i et streamershow i håp om en pangstart på rib-karrieren. Det ble med innsatsen.

På kvelden lagde vi gryte på tradisjonelt bøttevis, og nøt livet til lyden av putring. Madzen var riktignok var mest opptatt av at propanbrennerne ikke stod i vater. Vi vatret gryter, unte oss en langpils, og bållukta tok oss tilbake ned memory lane. Endelig tilbake på bøljane blå.

Torsdag
Vi våknet til helt nye forhold. Det var iskaldt, og sommeren hadde blitt til høst i løpet av natta. Vi kokte risengrynsgrøt i byssa, og som vi har lært av villmarkskollega Lars Monsen er det “helt sjef om morran”. Madzen og Myjlaren pakket sekken for en ekskursjon nedstrøms, mens Vad og Vea ville igjen prøve lykken rundt campen. Nedstrøms var det helt dødt. Vi gikk og gikk, speidet, frøs og gikk igjen. Høydepunktet var lunsjen. Madzen ble varm i snakketøyet og begynte å legge ut om erfaringer fra militærtjenesten. Der hadde han gjennomført øvelser på fire-fem dager med kun en pose sukker som proviant. Førstereis hadde virkelig vært i felten før. Myjlaren ble imponert, og smørte på egne erfaringer for å ikke bli avslørt som en tannløs dimmer.

Tilbake på camp hadde Vad og Vea hatt tilsvarende forhold. Bestekompis Larsen dukket etter hvert opp og stemningen ble justert. Vea vartet opp med et interaktivt underholdningsnummer, mens førstereis dykket ned i quizposen. Han bød på fiskequiz, og etter noen lykketreff på stam og vederbuk tok Vademannen en knepen seier. Spritflaskene fikk «bein å gå på», og denne kvelden ble det fest på vidda. Høye bølger. Med det magiske midnattslyset som et trolsk bakteppe, ble dette en kveld for historiebøkene. Vi fikk det for oss at Madzen hadde med kringle, men at den ville bli presentert senere på turen. Det gikk etter hvert hardt utover det medbrakte, og skrålende sjømenn spiste finnmarkskebab til nattmat. Shawarma, døner og shish.

Fredag
Vi hadde opplevd sommer og høst i løpet av to dager. Den tredje dagen var det vinter og tælahiv i bakken. Under morrakaffen var likevel frosne ribbere vitne til flere rullevak bare noen meter ut i elva. Ny tru. Etter kaffen ble det stille. Det var null vind, men kaldt som f og ingen insekter på vannet. Vad hadde ikke tid til å vente ut fisk, og ville sæla på opp sideelva. Madzen fant en sporadisk vakende fisk i hovedløpet og ble stående. Resten tok turen. Etter en times slit opp fjellsida, åpenbarte den frekke lille saken seg for oss. Da valgte Vea å snu, uvisst hvorfor. Vi traff noen mennesker på veien, som i utgangspunktet er nedtur, men et hyggelig eksemplar av arten fra Nesodden var et friskt innslag. Det vaket noen moderate pinner, og vår nye venn fra Nesodden landet en ålreit sak. Vi stod sjokkerte tilbake da han kakket fisken i hodet. Myjlaren var frempå med beskjeden kritikk, men Nesoddmannen tok det ikke til seg. Greit nok. Etter hvert tiltok vakingen. I en stor bakevje med mye mygg på vannet beitet flere fisk, og vi landet noen av dem. Nesoddkakkingen hadde tydeligvis smittet, for plutselig lå tre-fire halvkiloser i en blodpøl på bredden. Etter hvert begynte også større fisk å melde seg på i overflaten. Myjlaren mistet tilslag på en grov skapning med daddy-imitasjonen, mens Vademannen, for anledningen utkledd som Robert Selfors, landet en kilos på en 20-mygg.

Tilbake i hovedløpet hadde førstereis landet fisken som vaket tidligere på dagen. Den var på sju hekto og Madzen var offisielt i boka. Gratla! Senere seilet to Oslo-gutter i alpacka-båter forbi oss. En av dem visste det aller meste. Han påstod at sideelva ikke holdt fisk, kun iskaldt brevann, og at vi ville ”knipe en eller to på glattstilla” om vi ga det en sjanse. Det ble 0 av 2 på «besservisseren». Sideløpet hadde tross alt gitt et ålreit fiske, og glattstilla levde opp til andre stavelse: Stille.

Vi stekte pannefisk, og førstereis tredde på seg kokkehatten. Han stekte fisken hardt, krydret godt og bød på fiskechips av skinn og hale. Sørlandsschips i nord. På kvelden fant vi frem streamerne og holdt ut i ti minutter. Madzen dro igjen frem quizposen, som skulle vise seg å være utømmelig. Det kom stadig opp nye A4-ark med nøtter i alle former og kategorier opp fra den magiske Rema-posen.
Vi hygget oss med bål og spørsmål ut i de små timer. Kringla lot riktignok vente på seg. Lørdagen skulle bli varm. Tro for morgendagen.

Lørdag
Yr traff blink, og vinter ble vår. Vad var fast bestemt på ekskursjon oppstrøms til en gammel lureplass, og fikk mast med seg Madzen. Oppstrøms var det særdeles dårlig stilt, og det ble observert flere Simms-folk enn døgnfluer. Og Simms-folk er det verste Vademann vet. De fant en riktignok et villsvin som duppet sporadisk i bakevja, men den lot seg ikke lure.

Nedstrøms var det også spedt med døgnfluer, men noen halvkiloser ble landet. Storfisken viste seg ikke. Myj lette og lette, men måtte omsider resignere, og luntet lutrygget mot lavvuen. Der satt Vea allerede komfortabelt stasjonert. Han skrudde opp en halvlitersflaske med cognac, mens Myjlaren valgte en halvtime på øyet. 40 minutter senere tuslet Myjlaren nyvåknet tilbake til lavvuen, og Vea satt på samme plassen. Tiden hadde tilsynelatende stått stille, men halvflasken var tom. Vea spytter ikke i glasset.

Senere veltet Vademannen og Madsen også inn i byssa. Det ble gryterett og quiz. Rutinene begynte å etablere seg, og villmarkslivet med middelmådig fiske begynte å tære på. Timene gikk og flere flasker ble åpnet. Det nærmet seg midnatt, og kvelden nådde et klimaks da Madzen ”bikka”. Hva ”bikke” egentlig innebar, visste ingen av oss, men det var likevel konsensus om at Madzen hadde fått det. Om bikkinga var av fysisk eller psykisk karakter var vanskelig å si, men den store mannen rullet ut av cockpiten med fleecedrakten dekket i barnåler.

Søndag

Fire årstider på fire dager. Det var blitt sommer, og siste fiskedag i elva. Vi skulle bli hentet et stykke opp i sideelva klokka fem. Vademannen hadde plikter i sivilisasjonen, mens resten av gruppa skulle videre til jomfruelige vassdrag. Sola stekte fra morgentimene og sterk tro bredte seg i gruppa. Etter lynrask pakking var finalefisket i gang. Myj og Madzen ble værende i hovedløpet, og endelig vaket tilnærmet ekte Finnmarksfisk. Døgnfluene danset, og Finnmark var til å kjenne igjen. Flere virkelige groviser fant veien til overflaten, men timene løp så altfor fort. Vi lurte noen pinner oppunder kiloen, men de virkelig beistene ble skremt. Det var likevel fantastisk å stå i t-skjorte og fiske på vakende kiloser uten pauser, det var nok å ta av.

Timeglasset var i ferd med å renne ut, og vi måtte avbryte. Akkurat når det var i ferd med å begynne. Vi hadde ikke helt gjort jobben, og vi pakket vaderne i sekken med litt uforløste følelser.

Opp fjellsiden bikket Madzen igjen, denne gangen var det definitivt fysisk. Den store mannen traff bakken som en sekk med poteter, men kom fra det uten store skrammer. Vad og Vea satt klare som vaktelegg ved landingsplassen, og plutselig hørte vi lyden av kopter. Tjue minutter senere var vi alle tilbake i sivilisasjonen.

Vademannen skulle dimmitere, og det ble en kort og maskulin avskjed. Resten av oss stod tilbake med skitne klær og ny tru. Det var nærmere 30 grader, og værmeldingene var fantastiske. Sola skulle dampe de nærmeste dagene, akkurat det vi trengte for å triumfere. Vea hadde ordnet seg gode forbindelser i Avis bilutleie, og minutter senere rullet han mot oss i en splitter ny Passat. Vi sparket i dekkene, dette så bra ut. Kapittel to kunne begynne.

Myjlarguten hadde brukt måneder på forarbeidet for de neste dagene. Både hos Google, Norgeibilder, NGU og en rekke andre operatører hadde serverne gått varme. Internett hadde fått kjørt seg, og resultatet var fem alternative destinasjoner Myjlaren ga vennlige odds for stor aure. Alternativene var sortert i mapper i ulike farger, og inneholdt detaljerte kart med traséer, strekker og informasjon over elvestubber med fangetro. Ingen av elvene var bekreftet av erfarne fangefolk, og spillet var høyt. Mange hadde humret i skjegget av den naive optimismen, men Myjlarguten hadde tro på prosjektet. Vi hadde alt å vinne.

Vi plottet inn Karasjok på GPS’en, og per telefon fikk vi booket en hytte på campingen. Nå så vi frem til en myggfri oppladningskveld med ubegrenset tilgang på langpils. Langpilsen leverte, men campinghytta holdt Usbekisk standard. Det var kun én køyeseng, og Myjlaren måtte bryte opp døra til naborommet for å slippe sofaen. Det var meldt tropenatt i Finnmark, og vinduene hadde ikke myggnetting. Om natten braket helvete løs. Vi våknet av konstant surring rundt ørene, og innetemperaturen på 38 grader var bare ytterligere bensin på surnebålet. Svetten rant, myggen herjet og enkelte av oss bikket totalt. På kvisten fikk vi noen få timer sammenhengende på øyet.

Mandag

Madzen hadde riktignok sovet som unge, men våknet som en kjøttkake. Han hadde satt i øreproppene og latt det stå tel. For oss andre ble natta fullstendig amputert, og Myjlarguten var sinna som en nisse. Full-ladet av raseri marsjerte han målrettet mot resepsjonen. Han begynte å hamre løs om uholdbare forhold, men ble raskt mjuk da den sjarmerende jenta bak skranken begynte å blunke med dådyrøynene sine, og lovte å sette inn myggnetting i løpet av dagen. Det må virkelig to parter til for å krangle.

Vi fylte Passaten for dagstur og Myjlarguten dro fram de fargede mappene. Han hadde tre forslag for dagen, og første destinasjon var en relativt tilgjengelig sak. Halvannen time senere stod vi ved elva. Den var passe stor, himmelen blå og området ga generelt tro. Det var riktignok noe tidlig på morgenen for de store døgnflueklekkingene, men det var nok insekter på vannet til å finne vakende fisk. Men vakene uteble. Kanskje var elva for tilgjengelig? Vi begynte å bli usikre, og praten begynte å gå om neste elv på lista. Etter 60 vakløse minutter tok vi turen.

Neste destinasjon var mer utilgjengelig. Første etappe var per bil, cirka en mil oppover en halvveis gjengrodd skogsvei. Etappen tok minst en time, så bar det noen kilometers til fots. Vi beinet på, og på et lite høydedrag åpenbarte den seg for oss. Et magisk stykke Sameland – Eventyrelva. Vi skuet utover et elvedelta med perfekte forgreininger, små høler, strømkanter, bakevjer og alt annet en fluefisker kan ønske seg. Overflaten var blank, og den virket vadbar de fleste steder. Det var bare å forsyne seg. Samtidig følte vi på en uvant og uforklarlig, trolsk stemning. I enkelte trær hang merkelige formasjoner med bunter av kvister og plastkanner. Det føltes som om vi hadde trådd inn i et parallelt univers, et Narnia eller et Asbjørnsen og Moe-eventyr. Alt var tilsynelatende perfekt, men en mørk kraft lurte i kulissene.

Vi slo fra oss de trolske tankene, gned oss i hendene og spredte oss utover. Madzen gikk oppstrøms, Vea ble værende midtsvings, mens Myj gikk nedstrøms. Det tok ikke lang tid før alle fant vakere. Flere steder nuppet det tett i filmen, og mange tilslagsbom senere skjønte vi at det var sikh som gosset seg. Myjlaren beveget seg sakte ytterligere nedstrøms og skvatt plutselig til. I en bakevje bak noen pinner, helt inne ved land, brøt nøkken overflaten, et tungt slurp som ikke var å ta feil av. Dette var en gris, og den var brun. Myjlaren slapp seg ned i elva, og vadet over på andre siden. Han la ut flere flyt med høy puls og sterk tro, men nøkken var iskald. Sjelden, men rytmisk, flyttet han store mengder vann og viste hvem som var sjefen i eventyrland. En time senere avtok klekkingene. Vakerytmens BPM gikk sakte ned, og tilslutt ble det stille. De andre ribberne hadde fanget noe sikh, og entusiasmen var nå noe moderert.

Vi spiste lunsj, og kvelden falt på. Det var steikende varmt og myggen var sjelden intens, selv til Finnmark å være. Sikhen var fortsatt oppe, og etter hvert var det relativt mye insekter på vannet, mygg, små døgnfluer og stankelbein. Vi lo av all sikhen, og Myjlaren begynte å tvile på seg selv. Var nøkken virkelig en ørret? Kunne det ha vært en grov sikh? Var eventyret over allerede? Hodene begynte å henge. Samtidig observerte vi at flere vak begynte å virke unaturlig grove til hvitfisk å være. Skumringen falt på, og Myjlaren snek seg ut i svingen. På fortommen knøt han en parachute krok 18, og få kast senere ble imitasjonen sugd ned i dypet. Lina strammet seg raskt, og fisken raste ut. Dette var ingen sikh. Det tunge dyret dro ut halve backingen, og telemarkingen fikk harahjerte. Ti minutter senere så vi halen bryte filmen, en endelig, dokumentert bekreftelse. En diger ørret. Vea håvet fisken, og jubelen braket løs. Den veide 1,8 kilo, og seilaset hadde nådd et slags polpunkt. Myjlaren føte seg som Amundsen. Eller Thor Heyerdahl. Eventuelt Espen Askeladd. Få hadde hatt troen, men teoriene ble bekreftet. Vi hadde fanget storfisk i Eventyrelva. Myjlaren kløp seg i armen. Drømmen var virkelig.

Etter dette roet det seg i elva. Vakingen avtok, og vi var fornøyd med dagens innsats. I det vi snudde oss for å angripe hjemreisen, stod vi ansikt til ansikt med en svær rein. Den dukket opp ut av det blå, som en snikende tiger, eventuelt skjult drage. Menneske og dyr stod stive noen sekunder før reinen bakket og forsvant inn i vegetasjonen.

Noen kilometer oppstrøms på veien tilbake til bilen, la vi merke til et gammelt hus tett ved elvebredden. Det kom røyk fra pipa, og flere steder rundt oss hang buntede kvister dandert med plastkanner. Vi konstruerte teorien om at det i huset bodde en slags samisk Gandalf, en sjaman som opererte i gråsonen mellom det gode og onde, og det mentalt ustabile. Teorien ville gitt Eventyrelva en fullkommen logikk og ga mening med tanke på de rare formasjonene i trærne. På tross av at noen lumske brikker kanskje falt på plass, hastet vi til bilen.

Madzen hadde ikke fått nok fiske, og ville prøve lykken med noen kast i den tilgjengelige Fangstjohka. Vea ble satt av ved campinghytta, mens Myj fulgte førstereis til lekeplassen. I elva stod to personer helt øverst ved utoset. Vi stirret dem ned, og det tok ikke lang tid før de begynte å føle på det og tuslet videre. Det viste seg etter hvert at den magiske dagen hadde enda mer eventyrlig stemning i ermet. Sola stod lavt, det var fullstendig vindstille, og det var enorme mengder stankelbein på vannet. Vi hadde tydeligvis truffet en slags stankelbeinsverming. Ørreten gikk bananas. Madzen hadde flere perfekte flyt, og vi var begge sikre på at kvelden skulle ende med kilosfisk på føstereis, men skjebnen ville det annerledes.

Vi var tilbake på hytta rundt midnatt. Vea hadde vasket opp og satt i sofaen med Bård og Lars på pcen. Vi begynte på middagen og spiste den i 01-tida. En utkjørt gjeng sovnet momentant med nytt dådyrøynemyggnetting på vinduene.

Tirsdag
Tirsdagen våknet vi uten myggstikk. Madzen var først pån´, mens den originale rib-besetningen vrei seg i lakenet så lenge som mulig. Sola stekte allerede, og vi visste vi hadde gode fangeforhold i vente. Dådyret i resepsjonen var allerede i gang med å sjarmere nyankomne fra Deutschland, og sommerfuglene danset sjelden jenka i Karasjok. Dette kunne bli en fangedag for historiebøkene.

På vei til Eventyrleva spratt en harepus over stien rett foran oss og satt Wonderland-stemningen umiddelbart. Den lette og ledige samtalen ble også merkbart stivere jo nærmere vi kom. Vi tok oss ydmykt frem og nøt omsider synet av en perfekt Finnmarkselv i sommerdrakt. I lufta var det masse insekter, alt klekket, og på vannet var store stankelbein iøynefallende. Vi fant raskt vakende fisk og vendte oss innover i hver vår fisketranse. Vea landet den første. En kilos stod steady på brekket og ble lurt med en dun. Like etter landet Myjlaren en grovis på 1,6 med en Daddy. Tørrfluefiske er som regel dårlig. Av og til ålreit, og veldig sjelden bra. Denne tirsdagen var det helt optimalt. Det var så optimalt at til og med myggen var borte. Vi tok av oss på overkroppen, bakte svære priser med General og nøt eventyret.

Madzen strenet plutselig ut fra krattet. Han hadde ikke hatt fiskelykken med seg og var mest opptatt av en oppdatering på sjamanen. Førstereis var sikker på at medisinmannen hadde spionert. Det hadde vært menneskelig rasling i buskene bak han, og hver gang han snudde hodet den veien, ble det stille. Dette hadde skjedd tre-fire ganger, og den oppriktige førstereiseren var sikker i sin sak. I Eventyrelva kan alt skje, konkluderte vi.

De påfølgende timene jaget Madzen videre, mens Vea og Myj nøt livet med lave kilos-skuldre. Utpå ettermiddagen satt vi på bredden i tropevarme, fleece, regnjakke og vadere. Vi svettet som narkosmuglere, og en myggfri hytte begynte å friste. Madzen ble demokratisk overmannet, og vi satte kursen mot sivilisasjonen.

Tilbake på campingen ble vi fulle på to pils. I resepsjonen viste de fotball-VM, og sammen med Dådyret og et tyskt ektepar så vi Deutshcland gruse Brasil 7-1. Det tyske ekteparet ble våte i trusa og hitta sikkert halmen direkte etterpå.

Rundt midnatt fant Madzen ut at vekkeklokka burde settes på 8. Førstereis hadde en kilos å fange, mens Vea var mer opptatt av å få drukket opp pilsen vår før avreise. Interessekonflikten ble løst sånn rimelig med et kompromiss. Myjlaren og Madzen sluknet som førskolebarn, mens Vea knertet vaser ut i de små timer. Et par tre dokumentarer på Nrk3 ble sveiva gjennom før han slokna på sofaen.

Onsdag

Siste fiskedag var kommet, og tropevarmen lå fortsatt over Karasjok. Dådyret blunket med lange vipper, men stemninga var litt smårusten blant tre vrengte morratryner. Myjlaren foreslo å smøre klimaet med boller på Shell. Boller har en magisk effekt på barn og folk med downs. Og ribbere.

Ved Eventyrelva var det lite aktivitet. Vea lusket bort til brekket og la seg på ryggen. Det virket som om han ikke hadde store planer om å nijakte kiloser på oppløpssiden. Madzen derimot, hadde meget dårlig tid. Den store mannen jobbet ned- og oppstrøms som en gorg i manisk jakt på fragler.

Onkel reisende Myjalrgut holdt det levende noen hundre meter oppstrøms. Han var opptatt med å kaste altfor langt på et par griser stasjonert på motsatt side av elva. Etter hvert fikk han en ekkel følelse av at noen lurte i buskene. Det hele utspant seg identisk som Madzen hadde opplevd dagen i forveien. Det måtte være sjamanen, og Myjlaren forsøkte å klekke ut en strategi for å unngå direkte konfrontasjon med en mentalt ustabil buskelusker. Telemarkingen gikk for ignorering, og fortsatte å fiske på grisen. Tankene gikk bare til medisinmannen, og da fisken tok, spant av gårde og røk i løpet av et halvt sekund, stod Myjlaren tilbake uten handlingsplan. Han kastet på seg sekken, og strenet i retning turkameratene.

Klokka gikk så altfor fort, og det nærmet seg avreise. Vea og Myj pakket ned utstyret, mens Madzen kastet manisk på en nuppevakende ryddefisk i bakevja. Håpet var å lande et beist på overtid. Ingenting ville smakt bedre. Og jaggumeg så det ut til å gå veien. Ryddefisken slurpet i seg imitasjonen, og ribberne på bredden spratt opp av begeistring. Vi så for oss en heidundranes batalje med knallhardt sidepress og primalskrik fra mellomgølvet før den store førstereiseren til slutt kunne heve armene som den store helten sånn helt på tampen. Det endte riktignok opp i tragikomisk gapskratt da ryddefisken veide 176 gram. Klokka viste avreise.

Vi fulgte den samme ruta tilbake til bilen. Etterhvert la Vea merke til noe høyst merkelig. Fotavtrykkene våre i den finkornede sanden fra marsjen inn var visket ut. Noen hadde tilsynelatende dratt en bjørkekvist over sporene, og det var ikke snakk om tilfeldigheter. Avtrykkene i flere kilometer var borte. Hvorfor, og av hvem, visste fåglarna, men det måtte jo ha noe med sjamanen i buskene å gjøre? Vi økte tempoet og snudde oss aldri tilbake. Vi begynte å bli usikre på om eventyret skulle få en sjangertro avslutning.

Ved bilen kom nådestøtet. Nøkkelen til den splitter nye Passaten funket ikke. Vi trykket fanatisk, men Das Auto var stein død. Det var ikke til å tro. Kanskje hadde vi tråkket feil i møte med det åndelige. Hadde vi enda hatt med oss Lilli Bendris på tur! Sjamanen hadde ”gannet” bilen vår, og han ønsket oss virkelig ikke vel hjem på kveldsflyet. Etter en halvtime med høy puls og dårlige forsøk på å gi situasjonen naturlige forklaringer, fikk vi plutselig respons hos søringguden Google. Han viste vei, og vi åpnet bilen på hemmelig manuelt vis. Bånn pinne mot Alta.

Eventyret hadde vist seg å ikke være noen nattahistorie for sarte sjeler. En sliten gjeng kunne omsider legge til kai på Gardermoen med livet i behold. Endelig hvilepuls.

Finnmark, jaggu.