Mexico, dos!

Smile litt, så tilbake.

Med mørketid og islagte elver og vann var tiden overmoden for en tur nedover til landet der movember varer hele året – vi snakker selvfølgelig om Mexico. Det var tid for gjentakelse av den eneste turen i RIB-historien som egentlig faller innunder begrepet ferie. Noen av oss hadde vært der før, så denne gang var det kultur som stod i høysetet. Neida. Denne gangen handlet det bare om en ting – permit.

To nye karibienfarere var hanket inn. Sønn, som i villmarkens sønn eller Monssønn, hevet RIB opp på et anstendig nivå hva gjelder overlevelse i naturen. Bakken, den andre førstereis, satt på andre siden av dumpa og dro med seg en dekadens bare atskillige år tilbrakt i lyssky distrikter av Paris kan påføre. I tillegg var det selvfølgelig førern, KYC – RIB-kokk, og undertegnede – Unge T.

Noen har vært her før se

KYC

Vi landet i selve charterferiens vugge, men kom oss raskt videre. Kilometrene var ikke så mange, men den kulturelle avstanden galaktisk – fra et sted der lydsporet var Vengaboys til et sted der lydsporet var Harry Belafonte. Med andre ord et godt utgangspunkt for både bananer og fiske.

Og fisking ble det. Med to båter og to guider saumfarte vi alle banker og laguner i området etter bonefish, barracuda, tarpon, jack og permit – i den rekkefølge etter hva vi fant og fikk og i motsatt rekkefølge etter hva vi ønsket å få. Naturligvis. Bonefish var for de som hadde vært her før nærmest som taretorsk å regne, men barracuda viste seg å være en underholdende motstander. Mer kresen enn utseendet skulle tilsi, med en alt eller ingenting approach på flua samt en akselerasjon høyere enn bonefish ga den oss noen intense øyeblikk og opptygde fortommer. De få beistene som kom helt inn til posering ble overraskende nok enkelt tatt hånd om uten at tennene festet seg til noe annet enn filmen og sluppet ut igjen.

Fører 

Unge T tar naturligvis plukkejobben for vettskremt fører

Det var mye snakk om Tarpon etter forrige tur, logisk nok – se forrige referat. Denne gangen gikk vi ordentlig inn for å få en slugger. Endevending av laguner og tarponholes ga atskillige resultater i form av fisk på flua, men som det ofte er – ingen nådde helt inn til ripa. Tarponfiske skiller seg fra andre tropiske varianter ved at fisken gjerne oppholder seg på noe dypere vann og derfor ikke så lett spottes under overflaten. Men fisken vaker, det vil si, den puster faktisk luft og dette med så stabile mellomrom at pulsen stiger i takt med at tiden nærmer seg 7 minutter. Når dette skjer vet man hvor fisken er og da gjelder det å få ut mest mulig line på færrest mulige svingninger et par meter foran der man tror fisken nå befinner seg. Sjansen for treff er liten, men belønningen er meterlang.

Saumfaring

RIBMex

Mange om bein

Midtveis på turen ble fiskefokuset noen øyeblikk avbrutt av en sjelden happening i landsbyen, skilpaddeforedrag i regi av en lokal dyrevernsforening. Undertegnede ble overtent, mens stemningen i resten av gruppa var lunken. Tilslutt fikk gruppa likevel samlet seg i en av plaststol-restaurantene hvor lerretet var spent opp og prosjektoren sveivet i gang. Selv for undertegnede ble enkle powerpointeffekter à la ungdomsskolen i tørreste laget, men verdigheten ble likevel ivaretatt. For resten av gruppa var denne forlengst druknet i billig Tequila. Etter adskillige klager og hysjing fra resten av tilhørerne ble bunnen nådd da forslaget om å bestille skilpadde til middag ble nevnt. Heldigvis ble også dette druknet i shots. Da resten av forsamlingen murret hjemover var stemningen topp i klubben, og vi øvde oss på spansk med vertene. “Exclusivo tequila?” ga ikke annen respons enn ¿què?, men en enkel omformulering til “expensivo tequila!” fikk raskt en flott flaske på bordet.

Kosa sæ

To jagere

Dagene derpå ble brukt på mer fisking, dykking, krokodiller, habaneros og jejenes, men ga dessverre fortsatt ikke treff på permit. Hjemreise nærmet seg, og for noen av oss holdt det med fiske og vi var klare for et kulturinnslag som nå har blitt et fast tilskudd på turene. Mens det kulturelle fokuset i fjor lå på indianernes byggverk, valgte årets kultursjef, Bakken, en litt annen linje med større plass viet til det andre indianerne er kjent for: drekking. Alle unntatt èn stemte oppunder denne planen og turen bar nordover mot steder der fordervelse var på menyen. Førern derimot tok en siste tur ut i det karibiske hav som denne morgenen viste seg fra sin vakreste side, speilblankt og spekket med tru. Overtru ble det visket om blant de som valgte å dra andre veien.

Dagen derpå 1

Dagen derpå 2

Dr Gonzo

Men allerede før resten av gjengen hadde rukket å putte tåa i ett av svømmebassengene, satt tenna i en av kanapeene, eller foten innenfor en av alt-er-gratis-barene på hotellet tikket første sms fra førern inn: Permit! Som i en klisjè av en spenningskurve hadde førern vunnet på siste fiskedag. Etter 45 minutter intens kamp bakset en fullmåneformet, merkelig skapning i henda på en fører vi andre gjerne skulle ha opplevd øyeblikket med. Det ble i stedet en ladet stund mellom fisker og guide der stotrende klemmer og engelsk ble utdelt. Klimakset ble i stedet behørig feiret samme kveld, der sønn ble kveldens vinner. Men den historien hører julebordet til. Takk for i år!

Paradis

Vel fortjent!