[flickr style=»width:450px;»]photo:8892336434[/flickr]
Det var blitt oktober, og som vanlig på denne tida brukte enkelte mer tid på planlegging av påsketur på jobb enn jobb. Med fjorårets snøstorm i Montana friskt i minne og norsk vær utenfor vinduet, gled tankene mot å legge den årlige Montana-turen noen breddegrader ned og noen celsiusgrader opp til Mexico. Opphavet til tacosh, tequila med hatt og knarko.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891523893[/flickr]
Forslaget ble raskt vedtatt av unge T, Myjlarguten og føreren. Nå har du kanskje allerede lagt merke til at det ikke svinger like godt av pennen som i tidligere referater. Det er en grunn til dette. Myjlarguten, vanligvis Rett i Bøttas referatansvarlig, utnevnte seg i stedet til en soleklar favoritt til årets Judas ved å avbestille turen like før avreise. Begrunnelsen, eller kanskje mangelen på en, var tynnere enn en Hemsila-fortom og føyde seg inn i tidligere klubbklassikere som klipping av green til golf-NM og klessalg på Sørlandet. Altså føres pennen av unge T, alias Attenborough. Glem humoren, nå blir det vitenskap.
Heldigvis finnes det mer pliktoppfyllende utøvere i Rett i bøtta og Knut, KYC, K-weezy, bror til føreren, fikk et tilbud han ikke kunne si nei til. Bokstavelig talt, for føreren hadde i all hemmelighet både bestilt billett og pakket bag. KYC forstod at noe var i gjære, men med et snart forestående giftemål og rykter om Bonde Bakken i byen la han to og to feil sammen og gruet seg fælt til et heidundrades utdrikningslag. Lettelsen var med andre ord stor da sannheten kom for en dag, og frykten for Fernet og improviserte taler ble byttet ut med drømmer om paraplydrinker og kjøring av fisk. Færra til Mexico.
Men først en overnatting i College Park, USA, i hooden til Waka, Luda og Jeezy. Her møtte vi en gjeng ikke altfor velbeslåtte som valgte å tilbringe sin spring break på Holiday Inn i drabanten til Atlanta. Bukselinninga og hodeplaggene hadde skapt bølger blant motebloggerne på fluefiskesiden.no. Neste morgen gikk flyturen til Cancun, der resten av amerikanerne hadde spring break. Cancun er mer amerikansk enn peanut butter mayo og vi hastet fort videre – skjønt haste i Mexico er ikke så lett. Speedy Gonzales juger.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891632067[/flickr]
Noen timer senere, etter innkjøp av mat- og drikkevarer for en drøy uke og en meksikansk lunsj i kantina på Wal-Mart som ga oss overtru på matfronten, var vi ankommet vår endelige destinasjon. Knappe hundre innbyggere, alle på hils, ingen butikker, ingen dekning og bøttavis med sjarm. Eneste flause så langt var at vi hadde glemt å kjøpe koktåra og nærmeste by var mange timer unna – det lukta sur instant lang vei.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892444738[/flickr]
Dag 2 – bonefish
Føreren er kjent for å stå opp før andre legger seg og med tobarnsfar og storebror på laget ble denne morgenen intet unntak. For Attenborough, tradisjonelt sterk motstander av morrabettet, er dette vanligvis nokså eksotisk. Men det viste seg at med norsk døgnrytme intakt var det ikke noe problem å stå opp kl fem. Yes, vi snakker 0500. Vår mann blant mangrovesumpene de neste dagene, Pedro, plukket oss opp like etter soloppgang og i 50 knop bar det over knappe meteren dypt, smaragdgrønt saltvann i retning laguner som rommet delfiner, pelikaner og stingrays på størrelse med sombreros. Turen var allerede betalt for Attenborough, men andre hadde trofèfisk i øya og kunne ikke vente med å få ut flua. At den var fortynget og av størrelse 6 gjorde sitt med teknikken for oss som er mer vant med fjærlette varianter i størrelser godt oppe i tosifret , men fisk ble det. Av typen bone, som Pedro sa.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892364156[/flickr]
Bonefish: I mangel av noe godt norsk navn holder vi oss til Pedros betegnelse. Som vår egen ørret ligger bone stort sett på under 3kg, men der stopper også likheten. Fisken er fascinerende stygg, trives i flokker og trekker i fjæra inn på grunne banker hvor den spiser. Pedro forteller at det gjelder å kaste 1,5m foran snuta på fremste fisk, gjerne med en rekeimitasjon. To problemer oppstår dog ofte: Som de fleste andre fisk er bone nokså godt kamuflert og hva som er fremste fisk er vanskelig å se. Dessuten beveger flokken seg flyktig fra sted til sted i et ikke så lett å tolke mønster. Resultatet er gjerne at flua havner midt i stimen og grå skygger som ikke var der i stad flykter til alle kanter. Men når kastet sitter og fisken tar begynner man å fundere på hvorfor man driver med ørretfiske. Fiskeverdenens sterkeste utras i forhold til vekt gjør at ørreten blir som harr sammenliknet.
Det ble nærmest et antiklimaks at vi allerede første dag hadde landet en rekke eksemplarer av bone både fra båt og ved vading. Kveldene her var ikke like spennende, og etter et tomhendt søk etter kveldståra, men stinne av fiskeopplevelser og et pigment som fulgte fargen til solnedgangen la vi oss like etter det mørknet .
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891428895[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891929126[/flickr]
Dag 3 –permit
Neste morgen begynte som forrige. Attenborough passet på at vitaminene ble ivaretatt og vartet opp med salat som smakte noe, skjerpings Norge, og K-weezy stod for kaloriene med egg og bacon. Denne dagen valgte Attenborough å se på dyrelivet gjennom dykkemaska og etterhvert var både papegøyefisk, triggerfish og hai bokført. Førern og bror ønsket nye utfordringer og gikk for permit. Pedro pekte og skrek «over there» hele formiddagen og mumlet noe om «nervous water» som et tegn på fiskens tilstedeværelse, men det eneste gutta observerte var en havoverflate preget av vind. De nada. Resten av dagen ble derfor istedet brukt til å fiske bone, noe som igjen var en suksess, med landing og atter landing som dem sier.
Ved endt dag møttes vi rundt middagsbordet på et av de lokale spisestedene. Stedet oste autentisk-trua med plaststoler, blikktak og gretten kokk. Men som dagen før, hvor måltidet ble inntatt hos en expat amerikaner med michelinstjerner i øya og et malplassert forsøk på fransk gourmet, ble dette også en liten skuffelse. Så langt overkjøring av kantina på Wal-Mart mot røkla. Dessverre.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891447253[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892477622[/flickr]
Dag 4 – barracuda
Med bone som slåss om flua og permit som trolig bare var en gammel maya-røverhistorie savnet vi sårt noe som kunne være akkurat passe utfordrende. Hva da med barracuda? Denne forvokste gjedda trives i vann knapt dypere enn seg selv der den blant annet jakter bone, noe som lovet godt med tanke på fight. Pedro tok oss med til sin barracuda-sweetspot og det var mengder av dem. Føreren satte raskt i gang med sitt distinkte intensivfiske, og når føreren har bestemt seg så smeller det gjerne kjapt. Men like raskt som fisken tok så forsvant den med flua. De som kjenner føreren vet at dette fiskesuget kan være hinsides all fornuft. Og det å fiske barracuda uten stålfortom er omtrent som å fiske tarpon med 0.56 fortom. Mer om sistnevnte senere. Fortommen ble byttet ut med metall og vi fikk alle kjent på et par sekunder med berserk rovfisk. Det ble dessverre også med det, for tilslagene satt i dag ikke som de skulle. Men historien repeterte seg og et par timer med bone hevet igjen selvtilliten et par hakk.
Litt slukøret ble vi satt av på brygga vår, men hjemme ventet en gledelig overraskelse. Rosa, hushjelpen vår hadde kjøpt inn tår og grønt fra lastebilen som ankom byen sånn cirka ukentlig med ferskvarer. Etter leting i diverse krypinn og stuer slash kiosker fant vi også bønner, tortillas og en variant av kjøtt. Det var på tide å begynne å lage vår egen middag. Maten smakte bedre enn mors og mere habaneros var det jaggu også i den.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892449450[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892245610[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892299576[/flickr]
Dag fem – fiskepause..?
Neste morgen var satt av til, ja nettopp – fiske, men denne gang uten Pedro. Vi hadde fått tips om en god spot i nærheten, men fisket denne dagen viste seg svært vanskelig. Ikke bare var vi uten guide, men været viste at vi befant oss ved havet og ikke i marka. Etter en stunds vading i oppmudret vann ga, overraskende nok kanskje, brødrene opp fisket. Men trolig nettopp på grunn av tøffe værforhold våknet oppdageren opp hos Attenborough og viljen vokste seg sterk. Han vadet og svømte fra banke til banke med sko og stang for å nå klart vann og synet av fisk, men uten annet resultat enn møtet med en lokal maya som stod på brygga og lo mens han utbrøt: «cocodrilo!» og pekte der søket nettopp hadde foregått. På norsk, saltvannskrokodiller.
Etter denne skjellsettende opplevelsen bestemte vi oss for å gjøre resten av formiddagen til en fiskepause. Muligens den første i Rett i bøttas historie? Denne milepælen var en gedigen suksess og bør absolutt videreføres til videre turer. På ettermiddagen var det igjen på tide for Attenborough å få på seg froskemannsdrakten , denne gang for å kunne utforske tarpon i sitt rette element. Det er noe eget å svømme sammen med fisker på ens egen størrelse. På tide å få en slik.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892453008[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891748125[/flickr]
Dag 6 – tarpon
Etter flere dagers utsettelse lå endelig forholdene til rette for å prøve seg på tarpon. Sammen med Pedro og et par camaradas kjørte vi gjennom jungel og gjørme før vi nådde innlandslagunen som skulle romme såkalte baby-tarpons. Her fikk også alpakka-båtene sin saltvannsdebut. Disse lagunene har oppstått ved at cenoter, eller vannkanaler, setter dem i forbindelse med sjøen. Fiskene trekker inn fra havet, gjennom kanalene og inn her for å spise og det skulle være gode muligheter for fangst. Det var på tide å bytte ut bone-fortommen med noe tykkere selv om det bare var snakk om ungfisk og samtalen forløp omtrent slik: «0.30?» «No, bigger.» «0.43?» «No, bigger.» «0.56?» «Hmm, maybe.» Tru.
Utover dagen viste det seg at det likevel var dårlige forhold for tarpon, hvorfor klarte ikke Pedro helt å fortelle oss. Når «try it again» også ble brukt på dagens første kast, ante det oss at engelsk-ordforrådet var noe begrenset, men så langt hadde vi klart oss fint med «over there», «one o’clock» og «20 feet». Når detaljer skulle forklares gikk det verre. Men i det vi tok frem lunsjen var det verken tvil eller humor å spore hos Pedro –«bananas, no fish!». Og kanskje var det noe sant i denne indianer-visdommen, dette var eneste dag uten noe på kroken.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892216140[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892119940[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891365773[/flickr]
Dag 7 – hval
Vi begynte å bli desperate etter noe annet å skrive hjem om nå. Men som en dyktig guide alltid gjør hadde Pedro spart den beste spot’en til slutten. Vi skulle til inngangen kanalene igjen, men denne gang fra sjøsiden. Dessverre opplevde vi denne dagen noe som er en gjenganger i ørretfiske, men som vi så langt på turen hadde blitt forsonet for. Noen andre var der først. Dypt skuffet måtte vi i stedet sirkulere området rundt. KYC stod i front og ventet, vi andre trakk sombreroen godt ned i panna og slappet av. Men Pedro var alltid på vakt og utbrøt plutselig sine sedvanlige «over there» etterfulgt av «20 feet!». Utbruddet var ikke nødvendig for halen som brøt havoverflaten like foran KYC var større enn vår største bone så langt. Han fikk flua ut og selveste Moby Dick sjæl beit på. Og dette er ingen fiskeskrøne, vi snakker menneskestørrelse. KYC hadde gleden av å kjøre sitt livs fisk i snaue tre sekunder før den sa nei takk, myjlar-style, røk vår tjukkeste fortom og forsvant ned i dypet. Shock leader ble satt på, men fisken dukket naturligvis aldri opp igjen.
Tarpon: Det finnes individer på godt over 100kg og fisken har utras som kan nærme seg kilometeren for de med lang nok backing. Et annet fascinerende trekk er at den vaker. Men tørrflue fungerer likevel dårlig, for fisken er bare oppe og trekker luft. Gjeller har den og, men uten vakingen vil fisken faktisk drukne.
Så fikk vi endelig glad-spot’en ved kanalen. Her var det tett av tarpon, dessverre av slaget baby, men fortsatt adskillige kilo over tidligere meritter. Even tok naturlig nok førersetet og begynte å kaste. Og kaste. For andre gang denne dagen opplevde vi noe som minnet om ørretfiske, vi så fisken, men den tok ikke. Flueboksen ble kjørt gjennom flere ganger og føreren ble stivere og stivere i både kasta og maska. Det nærmet seg turens første surning. Kloke av erfaring fra tidligere RIB-surninger tok vi signalene og kom oss videre, tenkte på markafiskerne og ble glade igjen. Det ble ingen tarpon-pose på denne turen, men det kan vi faktisk tåle tenkte vi særs voksent.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892410112[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891539193[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891812315[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892363888[/flickr]
Dag 8 og 9 – kultur og ettertanke
Siste fiskedag beviste vi for oss selv at vi behersker bone også uten guide og Attenborough kvitterte for sin største så langt. Igjen klarte vi å gi oss før sola gikk ned, og vi fikk tid til å tenke på hva vi har lært:
• Fisken i saltvann er ikke stedfast, man får få muligheter, så vær alltid på tå hev.
• Flere stenger med forskjellige oppsett anbefales, igjen handler det om å være beredt.
• Men dropp krabba til permit, den finnes ikke.
• I syden står man opp med sola.
• Fiskepause og korte fiskedager nøytraliserer surning.
• Øl-konsumet øker i takt med antall barn som venter hjemme, dette er noe vi har adskillige eksempler på i klubben.
Dagen før hjemreise var satt av til kultur. Indianerkultur. Høykultur. Trodde vi , men det viste seg raskt at der folk ferdes blir det uomtvistelig lavkultur. Attenborough skiftet fokus fra dyr til mennesker, tok rollen som Hadja og viste frem en blanding av ruiner og suvenir-sjapper som hadde fått Sitting Bull til å vri seg i grava. Møtet med sivilisasjonen etter en uke i vår egen sfære gjorde vondt, men som et plaster på såret fant vi til lunsj endelig en restaurant bedre enn Wal-mart. Heldigvis.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891653913[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891658025[/flickr]
Takk for en fantastisk tur gutter! Dette ga definitivt mersmak og dessuten også rom for ettertanke. For vi har i løpet av denne turen spurt oss selv, mens vi knapt påkledd, i 30oC på land og i vann, fisker på grov fisk innfelt i en biotop som gir enhver med sans for det estetiske sløret syn, om det egentlig er verdt å kle seg opp i vanntett og vindtett, stive vadere, lue og hansker, for å slåss med myggen om plassen i den brune elva hvor en fisk med halvslapt utras som stort sett avviser flua gjemmer seg. Svaret er fortsatt et uforbeholdent ja. Kanskje er det nettopp slitet og utfordringen, kontrasten fra det overfladiske løkka-livet, et slags kampen for tilværelsen i mindre skala, som gjør at man er ekstra tilfredsstilt når ørreten ligger i håven. Si det, Finnmarkstur blir det også i år.
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891550479[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8892335302[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891809749[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891873173[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:8891874641[/flickr]
[flickr]set:72157633813724312[/flickr]
Fett!
Kommentar by Shalau Tahayi — 2. juni 2013 @ 02:09