Montana, sieben

Onkel Sam brettet ut piknikduken, og vi var invitert. Igjen. På menyen stod frihet, rødt kjøtt og tørrfluefiske. Med tilnærmet toppet mannskap så vi frem til å drøvtygge treretteren over halvannen uke. Hygge, var det noen som snakket om. Avslappet og ledig. Montana Sieben.

Dag 1

Som vanlig sov Myjlaren tungt, og våknet brått av en opplagt Vademann på ringeklokka. Ved ankomst Gardermoen var Kjøben og Magnor godt i gang med innsjekking. Myj og Vad var mest opptatt av å sanke poeng på bonuskortet fra det greske flyselskapet Aegan Airlines, noe Kjøben umiddelbart så humoren i. Stemningen var ledig, og ribmaskinen virket overraskende velsmurt fra første stavtak. Unge T kjørte eget opplegg, og skulle møte oss på andre siden av kloden noen dager senere.

Den tyve timer lange reisen gikk relativt smertefritt for rutinerte globetrottere, med unntak av noe harahjerte ved den forjettede port (passkontrollen i Chicago). Enkelte hadde hisset seg noe opp over en gruppe asiatiske kvinnfolk med ADHD i stolraden bak, men i sum var gruppen fortsatt harmonisk ved nedstigning i mormonerbyen Salt Lake City.

Planen var å kjøre et par timer på direkten til tettstedet Ogden. På denne måten kom vi oss nærmere elv, slik at formiddagsfisket i Beaverhead dagen etter var innen rekkevidde. Ogden var Amerika på sitt beste – eventuelt verste. En konsentrert samling av bensinstasjoner, casinoer, hoteller og fastfood-sjapper. Alle de store kjedene var representert, og glorete neonskilt preget bybildet i mørket. Vi tråkket inn på hotellet La Quinta, og lukten av vegg-til-vegg-teppe fra 90-tallet kjentes befriende. Endelig hjemme. På trygg avstand fra økologisk mat og nisseluer. Nå var det palmeolje, bald eagle-bandanaer og stor ørret som gjaldt. En sjelden appellerende fusion. Til bords.

Dag 2



Dag to begynte med institusjonsfrokost på La Quinta. I alle fall føltes det slik. Eggene virket kjemisk fremstilt, og frokostblandingen lyste trolig i mørket. En fascinert Magnor endte opp med en tallerken som spraket i fargepaletten til Drømmehagen fra barne-tv. Det var bare å akklimatisere umiddelbart. Vi kastet i oss labmaten, og var tilbake på veien klokka ni.

Noen timer senere ankom vi Beaverhead. Himmelen var blå, sensommersola var lav og intens, og vårt første møte med elv ble et for historiebøkene. Vi parkerte nesten oppe ved demningen, og småløp ned til elva. Og det vaket. Overalt. Fisken beitet på mygg og små døgnfluer. De mest utålmodige av oss koplet febrilsk opp stanga, mens andre satte seg i gresset for å virkelig smake på øyeblikket – elv; minutt for minutt. Turens første elvepils ble knekt, og en ble til fler. Det lyse amerikanske ølet gled som saft, og begrepet “morrasekser” ble etablert. Foran oss duppet kiloser i overflaten. Bon appétit.

Vi fanget noen moderate pinner, før Kjøben fra pole position fikk den frekkeste saken på strekket til å gripe. Fisken ble logget til 1,2, og vi hadde fått servert en perfekt forrett. Godt foran skjema.

Etterhvert gled en glinsende hvit GMC Yukon med sotede ruter sakte mot oss. Det oset dollars av både skrog og felger, selv til den amerikanske bilparken å være. Bilen stoppet og det ene vinduet ble rullet ned. I bilen satt fire steinharde menn med sorte solbriller og grått hår. De så italienske ut, og assosiasjonene gikk umiddelbart til the Sopranos. Den ene tiltet hodet sakte bakover og åpnet munnen. “You guys seeing any risers?”, sa han med Brooklyn-dialekt. Livredde og nyankomne bønder fra Norge fikk stotret frem “yes”, og “pretty many”. En meget kort dialog senere rullet the Sopranos opp vinduet igjen, og GMCen skled sakte videre. Fluefiske og organisert kriminalitet høres kanskje ut som en sjelden kombinasjon, men det kunne virke som den fantes.

Det var 25. November og Magnor hadde jubileum – 30 år på Tellus. I Khagnor snakker man ikke om bursdager, men takket være Marc Zuckerberg hadde vi fått det med oss. Vi forberedte en overraskelsesfeiring, og Myjlaren og Vademannen rundet av fisket tidlig for å gjøre innkjøp. I butikken spurte vi etter bursdagseffekter, og stod etter hvert tilbake med fire digre kaker, lys, ballonger og spraykonfetti. I Khagnor er dette eksotiske greier. Og selvfølgelig biff. Den dyreste de hadde. Det er riktignok hverdags i Khagnor.

Vi konstruerte et “bursdagsrom” som bursdagsbarnet etterhvert bli ført inn i. Feiringen ble en suksess, og Magnor fikk tredd på seg sin første bursdagskrone siden barneskolen. Vi skålet i Trout Slayer øl og feiret på tradisjonelt bøttevis. Surf´n´turf.

Dag 3

På morgenen tettet vi begge toalettene og fant det svært humoristisk. Enkle sjeler. Ute regnet det hunder og katter, det var blitt kaldt, og vi forestilte oss at væromslaget ville gi en kaotisk klekking. Ved ankomst demningen fikk vi en umiddelbart bekreftelse. Det klekket som vi aldri før hadde sett maken til. Et grått teppe av BWO dekket elva, og begrepet teppevaking fikk plutselig nytt innhold. Vi tredde på oss kjørehanskene og kastet oss over moroa.

Unge T var orientert om hvor i elva vi var stasjonert, og han hadde meldt sin ankomst rundt klokka tre. Vi forventet å se han mot kveldinga. Det viste seg riktignok at vi undervurderte kontinentale T. Ti på tre rullet et amerikansk glis opp bak oss og noen stod på hornet. Vi snudde oss i vantro, og så et norsk glis prege kupéen. Det er alltid stas å treffe kjentfolk på andre siden av jordkloden. På tross av at vi kun hadde vært på tur i overkant av et døgn, ga gjenforeningen ekstra vitamininnsprøyting i gruppa.

Det fortsatte å hølje ned, og BWOen formerte seg i absurde mengder. Kjøben viste seg igjen frem, og landet enda en penfrekk brunørret på 1,2. Over hele fjøla ble det landet fin fisk, mange rundt kiloen, og timene raste i den lille elva.

På tross av eventyrlige forhold, så vi flere ganger Sopranos-bilen patruljere. De var tilsynelatende aldri ute av bilen, og vi spurte hverandre hva mafiosoene egentlig ventet på. Vi konstruerte teorien om at de ventet på en menneskefri luke for å dumpe lik. Noen skulle sove med fiskene.

Etter intense landingstimer langt oppe i elva, dro vi tilbake til huset for middag. Utleieren vår, Bob, dumpet innom, og begynte å legge ut om en hemmelig elv en halvtime unna – langt frekkere enn Beaverhead. Elva skulle være en idyllisk åre, huse stor ørret, og ettersom det var en kilometer å gå fra veien, var det ifølge verten aldri mennesker der. Vademann valgte the Kardashians på tv, mens resten av gjengen dro igjen på seg de fuktige vaderne på direkten. Kjøreturen var lengre enn antatt på dårlige veier, og det ble et kappløp mot mørket. Vi småløp over det enorme jordet, og siktet på den tette vegetasjonen. På andre siden av buskene åpenbarte det seg en liten og frekk sak, og området var helt uten tegn fra mennesker. Vi patruljerte raskt noen hundre meter opp- og nedstrøms før det plutselig var bekmørkt. Bjørneangsten meldte seg raskt og sterkt, og vi strenet over jordene tilbake til bilen.

Tilbake på hytta var det heftig diskusjon om hvor siste fiskedag i området skulle legges. Unge T insisterte på Hemmeligelva, mens resten av trygghetssøkerne ønsket en siste runde på BWO-klekkingene i Beaverhead. Det ble aldri konsensus.

Dag 4

Selvstendige T og tok den ene bilen mot Hemmeligelva, mens resten av følget returnerte til øvre deler av Beaverhead. Det var blitt enda kaldere, og vinden var frisk. Det klekket fortsatt BWO i relativt store mengder, men vinden gjorde det vanskelig både å spotte vak og kaste. Vi rundet av relativt tidlig, og returnerte til huset. Unge T lot vente på seg, og slik det ofte er når en fiskekamerat lar vente på seg: spekulasjonene om landingsorgie begynte å versere. Og slik det også ofte er med landingsorgiespekulasjoner, de var milevis unna virkeligheten. Unge T returnerte omsider med lut rygg. Han hadde ikke sett snurten av en døgnflue. Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden.

Vademannen hadde booket et hus en mil nord for Craig; fangesentralen i området. På bildene lignet huset en kirke. Det hadde et stort tårn med gotiske vinduer, og huset hadde for lengst blitt døpt ”Kapellet”. Vi ankom sent på kvelden og brukte lang tid i ingenmannsland for å finne frem. Ved et trasig og kraftig elveparti fikk vi omsider øye på det karakteristiske bygget. Opp kirketrappa gikk det feilfritt, men inne i selve katedralen hadde det ikke vært gjort rent siden Martin Luther slo opp tesene på kirkedøra i Wittenberg. Det hang spindelvev fra lampene, sengetøyet var brukt og gulvet minnet om fjøs. Dette funket ikke. Utleier hadde selvfølgelig gått under jorda og var umulig å få tak i. Vad og Myj tok ansvar og kjørte mot sivilisasjonen. Taktikken var å finne en alternativ bopel, og så ta det oppgjøret med Kappelmesteren senere. Gjennom Headhunters Flyshop fikk vi ordnet en hyggelig fiskehytte, men den var ikke ledig før dagen etter. Vi bestemte oss for å akseptere enn vond, kristen natt i Guds hus, før oppstandelsen kunne komme i form av en laftet, amerikansk fangekoie andre dag. Gafle på.

Dag 5

Kirkeklokkene ringte tidlig og vi var på beina i seksdraget. Losji var første punkt på agendaen, og den nye fangekoia viste seg å være den oppturen vi håpet på. Elvestrekket ved hytta var homogent, voldsomt og uinteressant, men selve bopelen var særdeles sjarmerende. Åpen kjøkken / stue- løsning, bokhyller med godt brukt fluefiskelitteratur og utstoppede ørreter på størrelse med dverger hang på veggen over peisen. Vi følte oss umiddelbart hjemme.

Vi delte oss i to grupper, kjørte mot kjente godstrekker og fant fisk umiddelbart. Det klekket bra, vaket overalt, men fisken var så å si umulig å overliste. Vi konkluderte med at det var for mye ekte vare, i tillegg til kombinasjonen sol, klart vann og særdeles prippen fisk etter en lang sesong med hardt press. Vi skiftet fluer og kastet, forsøkte alt, men lite funket. Under slike forhold burde vi landet et ti-talls fisk over kiloen hver, men endte opp med et par totalt på gruppa. Koden var avansert, og vi forsøkte forgjeves å tenke som Nicolas Cage i National Treasure.

Etter en lang og frustrerende dag, møttes en sliten gjeng i fangekoia på kveldinga. Noen seksere med langpils senere var utilstrekkeligheten helt glemt. WiFi-passordet ”MightySpider250” ble en slager, og kveldens klimaks kom i form av Magnor og Myjlarens show som henholdsvis Superkvinne og kanin. Kallenavnet Bukkakegoben så også dagens lys. Partyfaktor 9.

Dag 6

Vi dro innom fluesjappa for å rådføre oss om det kilne fisket. Og amerikanerne visste selvfølgelig råd. De taleføre selgerne grep muligheten, og prakket på oss ørsmå duns, klekkere i alle varianter, reker og rosa scuds. Vi var enkle bytter og kjøpte absolutt alt de pekte på.

Turen gikk helt opp mot demningen for å snu skuta i nye omgivelser. Etter timer med venting dukket det opp enkelte spede vak, men de få store kubbene vi fikk øye på stod pal på bunn, totalt uinteressert i fangelek. Føreren tok med seg Unge og Magnor nedstrøms til det han kalte ”øyspotten”, mens Kjøben og Myj ville prøve lykken på ”glattstilla”. Utover dagen fikk vi tilsvarende forhold som dagen før. Det klekket enorme mengder døgnfluer, og elva var dekket av cripples, spinnere og duns. Fiskene stod oppstilt som det nordkoreanske forsvaret og det virket som de hadde tatt narkotika – det plasket overalt som i et barnebasseng. Vi derimot, stod tilbake som dumme Gorger – klarte ikke fange. Vakene virket våte, og vi forsøkte alt. Duns ned til #22, ulike klekkervarianter og spinnere. Myjlaren konverterte til reker og rosa scuds, men heller WOD-gudene responderte. Vi fikk omsider lurt noen pinner, men man løser også Rubiks kube om man holder på lenge nok. Om det fantes en kode, så var den definitivt ikke knekt.

Mot kvelden handlet det meste om å filme vak så tett på som mulig. Empiri og erfaring var ikke nok. Vi måtte forske og finne håndfaste bevis. Vademannen dro på seg labfrakken og listet seg mot en steady vaker. Han endte opp halvannen meter unna, og fanget gildet på nært hold. Tilbake på koia studerte vi materialet i saktefilm, baklengs og forlengs. Ørreten tok spinnere.

Dag 7

Dette var siste dag i Missouri, før ferden skulle gå videre til ikoniske Henrys Fork. Nå skulle faktabasert kunnskap omsettes i kilosfisk. Selvtilliten var tilbake. Det var bare å hamstre små spinnere, legge ut og levere. Med målrettede skritt strenet vi tilbake til de samme fiskeplassene. Det begynte rolig, men etter hvert sveivet Jesu atter intenst på klekkemaskinen. Vi la ut spinnerne, men forskningen ga ikke umiddelbar avkastning. Nå stod vi tilbake med teorien om for mye ekte vare, og at tilfeldigheter spilte en avgjørende rolle. Vi lurte ca. en pinnne i timen. Mye bedre enn gårsdagen, og stas med et knippe kiloser per skalle. Likevel snek det seg inn en svak følelse av utilstrekkelighet hos enkelte.

Den uendelige kastingen pågikk til den feite dama sang. Hun galte i fistel da bekmørket omsluttet oss fullstendig. Vi skulle jo også forflytte oss flere timer i bil denne kvelden. Snippesken ble pakket, og vi takket mektige Mo for følget.

Kveld var blitt natt, og i bilene ble det debrief i høy fart. Ambisjonen om å spise sakte og nyte livet hadde endret seg. Så fort vi møtte motgang, ble dagene preget av intenst fiske, og vi rakk liksom aldri trekke pusten før vi våknet opp til nye slag. Det gjorde likevel ikke så mye. Fisket hadde vært vrient, men vi hadde hatt masse action. Typisk Montana. Eller, typisk oss.

I bil én satt latteren løst. Myjlaren og Kjøben harselerte og herjet, før de plutselig observerte at bil to ikke lenger hang på. Alvor avløste latteren. Vi stoppet på en øde bensinstasjon, og i Montana kan bensinstasjoner virkelig bli øde. En lastebilsjåfør i loslitt joggebukse og en mistenkelig cowboy med bart som garantert var medlem i NRF dukket sporadisk opp og ga hjemmekjære ribbere ubehagelige assosiasjoner. Vi ventet intenst på resten av gjengen, men timene gikk. Mobilene var slått av, og vi begynte å frykte det verste. Vi hadde riktignok sett en politibil langs veien, og resonnerte oss frem til at de hadde blitt ”pulled over” av feil state trooper og blitt deportert.

Noen lange timer senere skimtet vi leiebilen i horisonten. Den rullet opp på siden av oss, og Magnor hadde fått påklistret et nyknulla glis: ”Ble stoppa av snuten, vøtt”. Vademann hadde tråkket vel hardt på pedalen, men onkel hadde heldigvis vært vennlig. Papirarbeid for ”speeding” er tydeligvis ikke plankekjøring for Montana PD. Pass måtte trippelsjekkes, og en rekke forms og schemas måtte fylles ut. Kjøben og Myjlaren ga flatt jern ut av beninstasjonen, mens resten av turen mot Henrys Fork gikk i pensjofart.

Vademann hadde igjen booket hus på internett. Vi fryktet et nytt kapell, og det begynte så smått å lukte kristenblod da nabolaget virket mistenkelig øde. Området er spesielt kjent for mye bjørn, og vi skrudde hverandre opp da turen gikk langt inn i barskogen på grusvei. Koia viste seg riktignok å være human-etisk. Stor, ren, luftig, amerikansk og hytteaktig. Og smekkfull av bjørneeffekter. Det var tusenvis av bjørner; statuer, sengetøy, bestikk, ringeklokke, dusjhode, tepper, lysestaker, lightere. Alt hadde bjørnemotiv, og det var tydelig at utleier kjørte hardt på hovedattraksjonen i området. Markedsføringsstrategien var enkel og tydelig – og effektiv. Ingen ville gå ut med søpla den kvelden, og vi snakket ikke om stort annet enn bamser de nærmeste dagene. Vi la oss i sengetøy med bjørnemotiv og gikk i hi for natta.

Dag 8

Frokosten var preget av sterk kaffe og bjørneprat. Spørsmålene var mange, og biolog / lektor / beleste Unge T svarte etter beste evne. Himmelen var blå, morgenen var kald og klar. Dette kom til å bli en perfekt dag. Og vi skulle fiske ikoniske Henrys Fork – for mange tørrfluefiskets hellige gral.

Første stopp var Mike Lawson – Henry´s Fork Anglers. Sjappa var stor og legendeaktig og vi ble betjent av en ung, talefør butikkansatt. Han bygde opp under bjørnenoiaen, og la ut om naboen som hadde mistet halvparten av fingre sine, i tillegg til egne sammenstøt med det han kalte ”land sharks”. Han anbefalte oss å angripe elva ved ”the Million dollar hole” og rablet om fortom ned til 8x. Vi takket for innspill, og hoppet i bilene armert til tennene med bjørnespray.

Vi trasket gjennom et lite skogsholdt før elva åpenbarte seg. Den glinset i sola og fløt stille gjennom landskapet. Akkurat passe stor, ingen krusninger og krystallklart vann. Ingen vind, ingen mennesker. Bare oss og Henrys Fork – på sitt tilsynelatende aller vakreste. Klekkingene var i gang, og det svermet spinnere på elvebredden. Unge T og Kjøben dro nedstrøms, mens resten av oss trasket rolig oppstrøms.

Vademannen snek seg sakte ut mot en rolig morgenvaker midt i elva. CDC-klekkeren strakk ut fortommen og landet mykt i perfekt bane mot fisken. Vademannens første flyt i Henrys Fork, og noen lange sekunder senere dunket det i stanga hans. Fisken lignet mye på typiske Missouri-pinner; en regnbue på litt over kiloen. Vademannen burde kanskje gitt seg her, for etter denne opplevelsen levde Henrys Fork opp til sitt rykte som vriompeis. Det klekket tett og fisken vaket, men vi skremte og herjet, og slet med å få fisken til å ta. De fiskene vi fikk kroket, forvillet seg inn all høstvegetasjon og slet seg. Det ble noen mindre pinner, men godt under pari med tanke på forholdene. Kanskje burde vi hørt på den taleføre selgeren i fiskesjappa og kjøpt 8x fortom.

Nedstrøms i svingen holdt Unge T og Kjøben på i samme tralt. De kastet og kastet, men det ble skrint i protokollen. Unge jaktet så intenst at han glemte å spise mat – for tredje dagen på rad.

På kvelden tok vi turen til det sjarmerende tettstedet West Yellowstone – en ekte cowboylandsby. Om man har planer om å beite på andre siden av gjerdet, er vel neppe West Yellowstone stedet å gløtte på døra. I West Yellowstone er menn menn, republikanske og heterofile. Vi ønsket naturligvis å absorbere kulturen, så vi bestilte lokalt øl og store stykker bøffelkjøtt. Det var fredag og god stemning på lokalet. Countrymusikken vandret ustoppelig over anlegget, og det var høy temperatur på pokerbordet. Så langt hadde vi tilbragt mest tid i elva, og ambisjonen om å ligge bakpå hadde ikke helt blitt realisert. Et avbrekk på byen var helt perfekt, og for hver øl følte vi oss mer og mer komfortable i rollene som kugutter.

Etter mat på lokalet fulgte vi opp med det eneste riktige i West Yellowstone – vi skjøt med maskinpistoler. Den brisne gjengen tok turen til Big Gun Fun, et underholdningssenter for hele familien. Her kunne man hygge seg med drapsverktøy som Mack10, UZI eller AK-47. For å ivareta sikkerheten måtte vi skrive navnet vårt på et papir. Deretter kunne vi tømme magasinet på plakater av kommunister og aliens. Det er jo tross alt en konstitusjonell rettighet å bære våpen. Frihet.

Dag 9

Siste dag i Amerika, og gruppa delte seg i to. Kjøben og Myjlaren benyttet siste mulighet i Salt Lake City for å handle, mens resten av gjengen ble værende i skogen for å gi Henrys Fork et nytt forsøk.

Gutta i elva slet med selektiv fisk i gaffelen, mens gutta på kjøpesenteret slet med glovarme kredittkort. De hadde lagt igjen passet på hotellet, og slapp derfor ikke inn på puben for å kjøpe burger. Tankene gikk til maskinpistolskytingen dagen i forveien. Vi slet med å finne den røde tråden i aldersgrensesettinga. Kanskje hadde det frieste landet i verden en vei å gå når det kom til en gjennomført linje på dette feltet. Eller kanskje var vi hjernevasket av kommunistregimet hjemme. Vi slapp heldigvis inn på Pizza Hut.

Dag 10

Bilene var opprinnelig blå, men de ble levert brune. Leiebilmottaksmannen ble irritert, og dro opp blokka for å notere anmerkninger. Myjlaren leste situasjonen, og bestakk han med en basketball. Uten anmerkninger kunne spankulerte vi verdensvante inn på flyplassen. Ingen surning, endel kilosfisk, mye action og stabil god stemning. Takk Montana, vi ses igjen!