Over bekken etter vann

[flickr style=»width:450px;»]photo:3681366758[/flickr]
Hovedturen stod endelig for våre føtter, og det lå an til å bli tidenes oppmøte. Alle ribbere var påmeldt, men dessverre måtte Kjøben kaste inn det velkjente håndkleet. Sørlandet trengte klær, og ”hovedtur-Goben” valgte å ta jobben. Bra prioritert. Vel, kanskje ikke.

Fredag:
En forventningsfull Myj stablet seg på morratoget fredag for oppmøte på Oslo S. Her stod Førern og klubbens insektsess, unge T, siklende og überopplagt for årets store showdown . Destinasjon var Grutsilsfossen, der vi tidligere har hatt store fiskeopplevelser. Første stopp var allikevel Lillehammer, det Førern hadde noen avsettelser å ta hånd om. Myjlaren og Unge T fikk seg dermed en times opphold i ol-byen, og brukte tiden på windowshopping på torget. Det var ”daene” i byen, og”daene”-junkien Myjlaren fikk seg virkelig en bonus på morrakvisten. Lokale sveler og gratis handelsstandstår ble konsumert før turen gikk videre nordover.

[flickr style=»width:450px;»]photo:3678760490[/flickr]
Bilturen gikk over Rondane, der fjell-Norge strålte og virkelig ga oss nasjonalfølelse ala etterkrigstida og Alec Rybak. På destinasjon Grutsilsdalen hadde vi en avtale med vår trofaste kontakt, Arnt Harry, om å igjen låne det sjarmerende huset på prærien. Vi hadde i utganspunktet booket fra søndag til søndag, men per telefon hadde vi fått utvidet allerede fra fredagen. Ved ankomst Arnt-Harry fikk vi vår første trønderslap i trynet. I telefonen hadde vi uvitende nok ikke snakket med Arnt Harry, men hans bror Svein. Svein hadde tydeligvis et fullstending kaos i sysakene sine, og huset til Arnt Harry var allerede booka de første dagene. Heldigvis for oss var Arnt Harry skikkelig kompis, og fikk rydda opp i kaoset til bror sin. Flaks.

Ved ankomst elva var været trykkende, og det klekket ganske stødig med døgnfluer. Etter kort tid veivet førern med pisken, og hadde allerede landet to penstygge ørreter. Sirkuset var igang, typ Merano opp i mafakkern. Klekkingene stilnet etterhvert, og vi endte kvelden med pils og poker.

Lørdag
På lørdag dro vi lenger opp i elva. Etter en kort og kjip prat med Tjukkebolla, norges minst karismatiske tjukkebolle, fant vi etterhvert en enorm ørret som vaket stødig. Myjlaren tok på seg oppdraget, og listet seg nærmere fisken. Vakene var såkalt tredelt, der kroppen, ryggfinna og halen utgjorde momentene. I tillegg til de andre ribberne, ville Tjukkebolla og to kjipe venner også overvære denne store tungvektskampen. Dessverre for publikum varte kampen ikke mange rundene. Etter et par pene flyt tok fisken og de fleste trodde Myjlaren kunne heve hånda i en tidlig knockout. Dessverre klarte beistet å riste seg løs, og salmo trutto tok nok et tungvektsbelte med ufine midler. Et slag under beltestedet med andre ord. Myjlaren knørket(?) seg sammen som en gammal sneip, og tok tapet tungt. Han forsøkte å vente ut beistet, men det forble under overflaten. Tjukkebolla var sikkert dritfornøyd av skadefryd.

Vi fant også noen andre spredte vak, men ingen verdt å skrive mer om. Vi vendte snuta mot kåken til Arnt Harry, og gledet oss til lørdagskveld med taco. Gleden forsvant kjapt da vi fant ut at vi hadde glemt handleposene ferdig pakket på Joker’n. Joker’n i Grutsilsdalen stengte selvfølgelig tidlig på formiddagen på lørdager og vi vurderte å lage barkebrød til kvelds. Lauget hadde gått på en sjelden blemme med Førern bak spakene. Om det bare hadde vært Myj og Unge T på tur, ville selvfølgelig alt vært som normalt, men med Førern på laget var det en overraskende strek i hans elles strekløse regning. Heldigvis for de to andre, så Myj på tidspunktet sitt snitt til å høste goodwill hos Førern. Han bretta opp arma og tok fatt på en ringerunde av det avanserte slaget. Halve Grutsilsdalen ble trolig oppringt før han tilslutt fikk hurrajenta Laila til å låse opp sjappa for oss. Etter dette smakte tacoen nesten som stjært, og akkompagnert med pils og poker koste vi oss gløgg ihjæl, vel og merke uten gløgg. Også mating av hest stod på programmet denne lørdagskvelden. Sukkerbiter og osterasp til fola. Eat up.

[flickr style=»width:450px;»]photo:3677920599[/flickr]
Søndag
Søndagen var en dag uten de store høydepunktene. Vi fisket hardt, og alle i gruppa landet pen fisk. Myj noterte dagsbeste med fisk på 750g. Vi savnet fortsatt de store klekkingene, og begynte å tenke på andre elver for å finne noe prikk vi kunne plassere over i’en. Vi hadde det såvisst hyggelig, men en oppadgående rus trenger et klimaks. Dansegølvstyle. Etter en times arbeid i Røros hadde vi fått flere tips på blokka, og bestemte vi oss for å på mandagen teste ut Hvettabrødsfossen. Vi fant fram partyhattene og la de klare til mandagsfest.

Mandag
Etter obligatorisk egg & bacon navigerte vi oss mot Hvettabrødsfossen, og et vakkert syn åpenbarte seg. Et nydelig stilleflytende stykke Norge smilte til oss, og det gikk varmt i nepa på hele gjengen. Det vaket mye, og etter kort tid hadde flere av oss fast fisk. Fiskene viste seg å være på størrelse med sardiner, og trua på den nye elva begynte også å svinne hen. Etter en formiddag med varierte klekkinger, deriblant flyvemaur og Danica, stod vi fortsatt uten storfisk i den nye elva. Vi satt oss rådville ned ved elvebredden, og trøstet oss med støyter.

[flickr style=»width:450px;»]photo:3677963951[/flickr]
Dette var også dagen trioen skulle bli kvintett, og mens vi satt smått oppgitte ved bredden, ankom to opplagte ribbere klare for tjeneste. Dette var trolig vitamininnsprøytinga gruppa behøvde, og de oppgitte ansiktene strålte virkelig når de nyankommede fikk skiftet til arbeidsantrekket. Klin likt antrekk ga dem umiddelbar tvillingstatus. Timoogtore it was.

[flickr style=»width:450px;»]photo:3678769528[/flickr]
Kvelden kom, og vi hadde en liten velkomstfest for twinsa. En liten fest var tydeligvis ikke nok for Tore. Etter at de andre ribberne heiste det hvite flagget klokka 3, måtte Tore ringe nye og mer utholdene festdeltagere. En bil med partyklare trøndere ankom kåken midt på natta, og Tore fikk slukket tørsten the trønderway. Sett på kaffen.

Tirsdag
Ved frokosten tirsdag var vi fire. Tore hadde stikki av, og tydeligvis blitt med trønderne tilbake til bartebyen. Uten sko. Resten av gjengen dro ut i en relativt død elv, der bare Førern og Magnor fant vakende fisk. Magnor landet også en frekkpen ørret på rundt halvkiloen. A Mor skulle også ankomme denne dagen, og stemplet inn til tjeneste rundt middagstider. Han plukket opp såkkelestkongen på veien, og alle påmeldte var endelig samlet. En skikkelig velkomstfest stod selvfølgelig på plakaten, og etter obligatorisk grilling og trakting ble det etter hvert virkelig fuktig i leiren. Vi arrangerte olympiade, med velkjente øvelser som spydkasting, ”vaske jævern” og rulling av dekk. A mor klarte kunststykket å rulle hjulet ned lia, inn døra, for så å smelle døra igjen. Gratulerer. En halvbrisen pluss endel gjeng fikk atter noe å gapskratte av. Og gapskratting ble det mye av denne kvelden. Olympiaden ble omsider vunnet av forhåndsfavorittene Mor og Myjlaren. Det ble også arrangert fluekastekonkurranse, der Mor var uheldig og opplevde mye ”kreng” på snøret. For nye lesere er kreng satans verk når det kommer til fluekasting. En lang og minnerik sommerkveld ebbet ut for flere av oss, mens klubbens to største festløver tok den helt ut. Etter nachspiel på låven, tok de morgenkaffen (og morrapilsen) i blomsterenga. Uten søvn naturligvis.

[flickr style=»width:450px;»]photo:3678018713[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:3671505690[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:3671506764[/flickr]
Onsdag
Klubbens to største rødbeter i tillegg til Kjøben, Førern og Magnor, var tidlig i felten. Resten av gjengen valgte en roligere start på dagen med tår, egg & bacon og tår. Den behagelige starten på dagen fikk plutselig en ny vending. Den skumleste jævern av dem alle, Arnt Harry, rullet inn på gårdsplassen akkompagnert av en hjelper, ”Høyrehånda”. Og gårdsplassen holdt for øyeblikket en veldig moderat visuell standard. Det så ut som egentlig ut som et hællvete. Gårsdagens ville fest hadde satt tydelige spor, og vi kjente fylleangsten bre seg. Overraskende nok tok Arnt Harry og Høyrehånda det hele utrolig pent. Han ga oss trønderskryt av den store haugen med tomme ølbokser, og ga oss kun instrukser på hvordan vi skulle kvitte oss med interiøret vi hadde maltraktert. Noen ganger ere ålreit med trøndere au.

Omsider møttes vi alle ved elva. Førern hadde fisket på vakende fisk, men døgnflueklekkinger var så og si fraværende. Hvis fisketuren skulle bli en fluefiskeorgie, måtte geografiske omstillinger gjøres. Vi ble enige om å sikte mot elva Nea, et par timers kjøring lenger nord. Vi kastet oss i bilen, og fikk på veien booket en campinghytte i Selbu. Hyttas interiør var en postmoderne symbiose av ulike stilepoker. Både 60-, 70-, 80- og 90-tallet var representert, og det var tydelig at virkelige pionerer på feltet hadde stått bak innredningen. Big up Selbu camping!

[flickr style=»width:450px;»]photo:3680527535[/flickr]
Nea var en annerledes type elv. Mens elvene vi tidligere har fisket kan minne om små , søte jenter med musefletter og store øyne, var Nea den forvokste og pubertale gutten i klassen. Kontrasten var stor, og den første kvelden var vi utrolig desorienterte og usikre på hvordan vi skulle angripe den busete gutten.

Torsdag
Denne morgenen var en forlengelse av kvelden før. Vi hadde lite kunnskap om denne type elv, og utrolig beskjedne klekkinger gjorde det vanskelig å finne vakende fisk. Mor kjørte solo i campinghytta med krinken på fjernsynet, mens resten av orkesteret spilte skjebnesymfoni i elva. Flere fisk oppunder halvkiloen ble landet, men en dirigent måtte inn. Førern og Unge T bestemte seg derfor for å leie guide. Resten av lauget spilte i mellomtiden annenfiolin, og bare Vea traff reine toner med flere fisk oppunder halvkiloen. De nyguidede ribberne returnerte omsider til hytta, og hadde fått flere gode tips om hvor storfisken skulle stå. Et av stedene var faktisk det samme som Lenth og Fismen landet storfisk på Tørrfluelandet 3 (om du ikke har sett den, gjøre). Vi gledet oss fælt til satanrock og headbanging på fredagen. Magnor måtte dessverre forlate oss, og tok med seg paukene tilbake til Khagnor.

[flickr style=»width:450px;»]photo:3678809858[/flickr]
Fredag
Før hellvete braket løs skulle ytterligere to ribbere forlate skuta. Vea og a Mor hadde gjøremål i tigern, så de dro opp ankeret og vendte snuta mot ruccola og pesto. Nå stod kun den opprinnelige trekløveren igjen, og følte oss ansvarlige for å virkelig gjøre innhogg på fangstlistene. Vi ankom Lenth-plassen og etter kort tid fant vi jaggumeg en stødig vakende skikkelig(!) storfisk. Det var en slags selvfølge at Førern skulle til pers. Vår modige leder skred ut i elva og etter få kast rullet beistet over klekkerimitasjonen. Et sekund etter var eventyret over, og det var såvisst ikke noen happy ending. Beistet hadde tatt med seg klekkeren og et godt stykke med fortom. Førern var utrøstelig. Fortomsknuten hadde røket, og for å sitere Lenth så ”ryker man ikke fisk”. Ingen visste dette bedre enn Førern, og om han allerede var langt nede, var han nåde nede i kjelleren til Fritzl.

[flickr style=»width:450px;»]photo:3678125811[/flickr]
Vi dro relativt tidlig tilbake til campingen denne dagen, noe som skulle vise seg å bli et smart trekk. Noen stressende dager hadde på en måte nådd et klimaks, og den folkelige stemningen på campingplassen ga oss en oppvekker av det sjeldne slaget. Vår gamle ”business first”-innstilling til fisketur ble drøftet, og den spesielle kvelden ga grunnlaget for et nytt og annerledes verdisyn i klubben. Over god mat, pils og fluebinding fant vi ut at fisken ikke var det viktigste, og at trivselen burde plasseres enda høyere i verdihierarkiet. En slagen gjeng ble i løpet av kvelden forvandlet til en harmonisk og motivert trekløver. Med denne nye innstillingen følte vi oss uovervinnerlige, og selv partypooperen dårlig fiske skulle ikke lenger få knekke moralen vår. Vi skulle ”kose vors” som de sier i Skien og kanskje Fredrikstad. Vi hadde fått blanke ark. Og fargestifter tel, som Prøysen skulle sagt det sjæl.

Lørdag
Med nytt verdisyn ankom vi elva lørdag formiddag. Som bestilt var storfisken fra igår igjen oppe og vaket. Myj og Young T ga naturligvis Førern sjansen til revansje. Etter flere gode flyt, tok storfisken igjen etter klekkeren, men nå satt ikke tilslaget. Førerern falt sammen, men på bakgrunn av den nye instillingen var det denne gang ikke snakk om noe kjeller i Østerrike. Vi snakket hyggelig kjellerstue med elgehue over peisen. Vi satt oss ned og spiste Fjordland (eller ”Fjo” som vi kallere), og fant ut at Nea-toget hadde gått fra oss. Myjlaren tok en siste tur oppstrøms for å finne vak, og Unge T kom snart etter. Ingen aktivitet ble registrert, og da de to returnerte, var det en høyst rørt Fører som stod i elva. Speilblank i øya hevet han håven med storfisken i nettet. Fisken hadde kommet opp igjen, og hadde tatt på første flyt. En milepæl i klubben kunne registreres, og turen hadde omsider fått en faglig højdare. Vekta viste 1300 gram. Gratulerer, Førern!

[flickr style=»width:450px;»]photo:3681368932[/flickr]
Vi satte oss i bilen, og siktet igjen mot Grutsilsfossen. Etter shopping og dvergsafari i Røros ankom vi elva. Førern vartet opp med fantastiske baguetter, men døgnflueklekkingene uteble. God mat ble fortært, og vi kjørte sørover mot vår kjære venn, Vaktmesterfossen. Her klekket det som under forhuden på apekattkjeften, og noe mindre fisk ble landet. Vi var høyst optimistiske for søndagsfiske, og valgte derfor å droppe den tidlige gudstjenesten.

Søndag
Plutselig var siste dag over oss, og Myjlaren og Unge T sin siste sjanse til virkelig storfisk. Myjlaren skulle fiske uten snelle, da denne hadde blitt lagt igjen ved Grutsilsfossen. Han forberedte seg på kjøring av kilosfisk med henda. Heftige døgnflueklekkinger begynte tidlig, i tillegg til vårfluer, mygg og andre insekter. Vi fant flere vakende kilosfisk og bare å bivåne dette var en fantastisk opplevelse. Myjlaren fikk harahjertet da storbeistet rullet over superpuppan, men etter få sekunder datt også denne av. Unge T landet en ørret på 600gram, og hadde mange pene flyt over virkelig stor fisk. Dessverre ble det med flytene, og det store klimakset uteble for de to. Med ny og bedre innstilling klarte vi å gi oss i rimelig tid, og på tross av en liten fangstnedtur, følte vi oss mettet. Takk Noreg for en fantastisk tur!

Konklusjon
Det hersket liten tvil om at myten om grønnere gress på andre siden ble avkreftet. Vi reiste Norge rundt etter den perfekte dama, men glemte at nabojenta var den fineste. Et nytt verdisett ble etablert, og vi lærte naturligvis mye om fluefiske og trøndere. Takk alle sammen for nok en minnerik tur! Rib aldri rip.

Sjekk resten av bildene!
[flickr]set:72157620714399366[/flickr]