Rett i marka – livstegn fra storfisken?

[flickr style=»width:450px;»]photo:4664024453[/flickr]

Ekkoet fra Folas champagnesabling i Montana hadde ebbet ut, og tiden var inne for igjen å fokusere på tørrfluefiske slik det vanligvis forløper seg for oss på forsommeren. Det vil si utflukter til oslo-marka med enorm entusiasme i forkant av turen og enorm entusiasme for neste utflukt i etterkant. Det har vist seg rent empirisk at vi alltid er ”litt for tidlig” eller ”litt for seint” ute for de gode klekkingene. Tradisjonelt har fangsten i marka ligget på rundt 250 gram. Stusselige greier. Vi har selvfølgelig hørt mange historier om kilos- og tokilosfisk i marka, men samtidig er det mange som også har sett sjøormen i Loch Ness! Med andre ord, vi tar mange av historiene med en klype salt. Og sitron.

På tross av skuffende resultater i Marka, hadde vi allerede på julebordet (alias bordet, uttales med tjukk r) bestemt oss for at vi i år for alvor skulle ”steppe opp” Marka-gamet vårt. Sesongstarten skulle bli vendepunktet for de nære fiskeområdene. Referatet er en samling av våre forsøk på å treffe riktig tid, og for første gang i rib-historien lure de store markaørretene. Om de finnes.

[flickr style=»width:450px;»]photo:4664626560[/flickr]

Tur 1: Drømmen om fjærmygg

Den første turen sent april var helt klart i kategorien ”for tidlig”. Det var noen få fiskbare råker, men mesteparten av vannet var dekket av is, med fravær av fjærmygg og ingen vak. Med andre ord, marka slik vi kjenner den fra før. På tross av dette, var moralen fortsatt høy, og vi satset hardt på god mat og den gode samtalen. Vademannen hadde som vanlig lagt opp til kontinental gourmet til middag. Menyen var indisk, selvfølgelig med fersk koriander. Knut hadde også medbrakt, i form av Serrano-skinke, noe som umiddelbart fikk klassikerstatus i gjengen. ”Ingen tur uten Serrano” heter det nå.

[flickr style=»width:450px;»]photo:4664008111[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:4664644428[/flickr]

Tur 2: Drømmen om Marginata

En drøy uke etter den første turen ble det gjort nye fremstøt ved samme vann. Vi satset denne gang på å treffe Marginata-klekking. Marginata er den første døgnfluen som klekker i stille vann. Også denne gang var vi ”for tidlig”. Det var noe vaking på fjærmygg, og enkelte RIB-size markafisk ble landet. Da insekt og fisk glimtet med sitt fravær, tok sola heldigvis jobben med å bidra til trivsel. Vi storkoste i det flotte vårværet, drakk kaffe og spiste lade. Sønn briljerte stort med villmarkskunnskap, og med Monsen som referanse, fikk han kallenavnet Monsønn.

[flickr style=»width:450px;»]photo:4664727882[/flickr]

Turens definitive høydepunkt var da Vademannen kalte inn troppene til bål-konkurranse. Konkurransen gikk ut på at alle etter tur skulle lage bål, kun ved hjelp av naturlige hjelpemidler og Vademannens nylig innkjøpte tennstål. Hedersgjesten Kine var dommer. Hun skulle ta tiden på deltagerne, og klokka skulle stoppes da deltageren fikk brent over en tråd bundet ca 30 cm over bakken (a la Robinson på tv3). I kulissene gikk det rykter om at Vademannen hadde forbredt seg med Bear Grylls på Discovery Channel og søk på YouTube av typen ”How to make fire”. Ryktene ble så godt som bekfreftet da han stakk av med gullmedaljen. Den store overraskelsen var uten tvil Myjlarguten, som uten hjelp av Discovery og YouTube, tok det moralske gullet (det praktiske sølvet). De to siste deltagerne fant aldri passende materiale (flisete bjørkenever). De har mye å igjen å lære av gutta på skauen. Kallenavnet Monsønn ble dermed slettet, og han er nå tilbake som Sønn.

[flickr style=»width:450px;»]photo:4663721895[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:4664547542[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:4663989005[/flickr]

Tur 3: En ny drøm om marginata.

Vi hadde vært igjennom to fangstmessig ekstremt slanke turer, og satset på at vårt tredje forsøk skulle gi no fett på skranglete fangstrapporter. Dessverre var Grete Rhode igjen ute med tryllestaven. Det klekket noe marginata, men det var ekstremt lite vaking. Vi landet noe fisk, men bestenoteringen var på beskjedne 400 gram. Også denne gangen skinte sola, og også denne gangen endte vi opp med fokus på god mat, mye drikke og Serranoskinke. Luksusen toppet seg på lørdagen, da Knut kom vaggende mot campen med 120-liters-sekken smekkfull av i-landsgoder. Julenissen aint got shit on him. Etegildet it was, og i-landsfesten var et faktum. Velferdsstaten ass! Takk Einar Gerhardsen, og takk Martin Tranmæl!

[flickr style=»width:450px;»]photo:4664166897[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:4663726247[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:4664821746[/flickr]

Konklusjon

Om storfisken virkelig finnes i marka er for oss fortsatt et ubesvart spørsmål. Vi har derimot lært å sette pris på marka som rekreasjonsområde, vel å merke med mye medbrakt. ”Du kan ta en ribber ut av Grunerløkka, men du kan ikke ta Grunerløkka ut av en ribber”, slik Vademannen kunne ha formulert seg. Vi har selvfølgelig konkludert med at vi aldri mer skal fiske marka. Allikevel vet vi innerst inne at vi neste vår har ny entusiasme, ny tru og igjen blir å finne drivende rundt i marka på jakt etter storfisken.

[flickr style=»width:450px;»]photo:4664737322[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:4664635270[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:4664756580[/flickr]
[flickr style=»width:450px;»]photo:4664353808[/flickr]

[flickr]set:72157624098862429[/flickr]