Teppevak

[flickr style=»width:450px;»]photo:3960400244[/flickr]

Egentlig var det meningen at forrige tur til Tøsesklia skulle være årets siste, og med det ”Rett i bøttas” siste krampetrekninger før vinteren. Velkjent er det at tru er et begrep og noe man får like lett som det forsvinner. Undertegnede hadde egentlig lagt stanga på hylla sammen med årets tru, men da Dr.Dun fremmet forslag om en siste tur til Romeriksåsen, kom trua snikende og det var merkelig nok verdens mest naturlige ting å gjøre.

Føritia var hardt rammet av kuinfluensa, men trosset smertene og førte trekløveret trygt inn i markas dype skoger. Da vi pakket ut av førervogna og dressa oss opp til den lange turen inn til vannet, viste det seg at Føritia og T.K overhodet ikke hadde tru. Utsagn som ”totalt fravær av tru” og ”jeg har aldri hatt så lite tru” ble sendt fram og tilbake mellom den influensasyke Føritia og Trosterudkongen himself. Dr.Dun derimot kunne ikke skjønne dette, da han i løpet av uka hadde bygd opp en enorm tru; ”Forumtrua”. Dette etter å ha postet et relativt enkelt spørsmål på et fluefiskeforum hvor han fikk en sinnsyk respons i løpet av kort tid. Det skulle visstnok være myggaction, samt en og annen døgnflue, så det var bare å komme seg ut i marka mente alle ”kongene” som opererer på fluefiskeforumene på vevesen.

[flickr style=»width:450px;»]photo:3960021418[/flickr]

Halveis inn til vannet ble det snakka om å snu, ta kaffepause osv grunnet lite tru, kuinfluenza og noia for å bli skutt (hørte skudd). Da vi endelig kom frem blåste det kaniner, bikkjer, hester og elefanter. Tilsynelatende sjanseløst å fiske tørrflue og den stakkars lille myggen som eventuelt klekka i stormen, ville mest sannsynlig ikke bli liggende på vannet lenger enn et nano-sekund. Om mulig fikk vi enda mindre tru, men Dunnesen hadde fortsatt trua inntakt. Undertegnede og Føritia lurte fælt på hvordan dette var mulig, men ble med Dr.Dun på andre siden, hvor det så ut som om det blåste mindre. I og for seg var dette riktig, og det vaka som ville helvete!! Aldri har vi sett så grov haustaure fråtse i seg mygg og myggklekkere! Det var rett og slett helt ubeskrivelig. Anders var raskest oppe med stanga og kasta ut en nybunnet mygg med en dropper hengende under. Med den karakteristiske vakeknekken inntakt, og blikket festet på sin myggimitasjon, kunne det ikke ta lange tida før det første beistet var på land. Merkelig nok tok ikke fisken og etter ca 10 kast ble stanga lagt til side og vi samlet oss rundt ”Donaldbålet” vårt.

[flickr style=»width:450px;»]photo:3959340675[/flickr]

Det begynte å blåse, om mulig enda mer, og vannet var dørgende dødt. Vi kokte tåra, fant roen og kom fram til at bå er både fortida og fremtia. Det så lenge ut til at det ikke skulle bli noe mer fisking da verken Trosterudkongen eller Føritia hadde rigga utstyret engang. Dunnesen hadde gitt opp relativt tidlig til tross for teppevak. …

[flickr style=»width:450px;»]photo:3959340867[/flickr]

Klokka ble 1800 og vi satt på radio’n og hørte på tippeligaen mens vi stirra på bå’et og slarva om alt og ingenting. Da fant Dr.Dun ut at han skulle legge ut tørrflua si igjen. Føritia og T.K ble sittende å følge med, og som ventet skjedde det ingenting. Vi mista fokuset på Doktor’n sin flue, fulgte med på fotballen og stilte oss spørsmål som: ”Hvordan er det mulig å prøve nå? , går det ann å ha tru nå?, er’n syk?” osv. I det vi konkluderte med at vi ikke skulle rigge opp utstyret og at det ble en skogstur for vår del, hørte vi det velkjente utsagnet: ”Jaaaaaaah!”. Dr.Dun hadde fast fisk! Vi trodde selvsagt ikke på han med det første, men da vi så stanga bøyde seg og det plaska i vannet, innså vi at han snakket sant. Føritia fant fram kameraet, ”Byrda-opp” og tok noen usedvanlig fine naturbilder kombinert med kjøring av grov haustaure. Lettere sjokkerte satte vi oss rundt bålet igjen, så på de fine bildene Byrde hadde tatt, nøyt naturen og konkluderte med at det var et engangstilfelle grunnet den enorme forumstrua Dun hadde med seg. Den konklusjonen skulle imidlertid vise seg å ikke stemme, for fem minutter senere står Dun å kjører en enda grovere haustaure. Etter en lang fight kommer endelig beistet på land og vi anslår vekta til ”rett under kilo’n”. To fisk på så kort tid kan ikke bare skyldes forumstrua, så vi rigger utstyret og begynner å ”jakte” sammen med Doktor’n. Etter 10 minutters fiske gir vi opp, slukker donaldbå’et og vender nesa hjemover. Litt mørkredde og sjokkerte over hva forumstrua kan gjøre med fluefiskere, sniker vi oss forbi Nøkken og er lettere lettet når vi endelig skimter vogna til fører’n(hvertfall Trosterudkongen som overhodet ikke er sikker på om Nøkken fins eller ei).

Takk for i år, sees i mai!

[flickr style=»width:450px;»]photo:3959600161[/flickr]

[flickr]set:72157622467332360[/flickr]